Denne sommeren er det mye som ikke har gått som planlagt, og ett av prosjektene som har gått i vasken, var en familieferie med båten til den svenske skjærgården. Opprinnelig hadde jeg tenkt meg en båtferie på flere uker, men det det til slutt kokte ned til var tre dager med meg og jentene i Oslofjorden.
Jeg har jo i flere tidligere innlegg her på bloggen kommet med årsakene til dette, så jeg skal ikke dvele enda mer med det nå, men fortelle litt om turen som vi til slutt klarte å gjennomføre. Ikke overraskende ble det meg og mine to døtre Sunniva og Victoria som ble de som dro ut. Fjerdemann, Robin, fikk «fri» for å være med kjæresten. Han er heller ikke så ivrig og entusiastisk til båten som jentene er, så det var vel like greit.
Opprinnelig hadde vi tenkt å dra mandag, men utsatte det til onsdag på grunn av værmeldingene. Når onsdag kom viste det seg at vi måtte utsette avgangen ytterligere, men torsdag formiddag kom vi oss endelig av gårde!
Det ble en noe senere avgang enn planlagt, men ti på ett var vi endelig på vei! Vi hadde kjøpt inn noe mat og drikke og jentene hadde med seg sovepose og andre nødvendigheter. Jeg hadde på forhånd kjøpt inn en ekstra drivstoffkanne på 20 liter for å være sikker på å ha nok drivstoff. Opprinnelig skulle vi gå til Oksenøya for å fylle opp den pluss tanken i båten, som var halvfull, men ettersom vi kom oss litt sent avgårde, så droppet vi det og bestemte oss for å fylle på Kavringen istedenfor, så slapp vi omveien.
Planen var å komme oss ned til Moss, eventuelt Son før det ble mørkt.
Været når vi dro var oppholdsvær med litt sol, og litt sjø, men ikke mye. Temperaturen lå på 16-17 grader og det var vi fornøyde med. Vi var nok ganske oppspilte alle tre, særlig jentene, ettersom de ikke hadde overnattet i båten før, det har jo jeg gjort, men da alene.
Da vi kom til Kavringen fikk jeg min første nedtur. Sist gang jeg tanket der, i juni, lå dieselprisen på 11.99 per liter. Og det var også en av grunnene til at jeg tenkte at det ikke var nødvendig å dra til Oksenøya, selv om sistnevnte er 1,49 billigere per liter på dieselen. Men jeg oppdaget da jeg sto ved pumpa at Kavringen hadde lagt på prisen til 12.61! Da må jeg innrømme at jeg rett og slett ble litt sur! Derfor blir det ikke mer tanking på Kavringen for min del. Så lenge man har alternativer bruker man jo det billigste!
Nå har jeg bare 30 liter på tanken, men det blir likevel en god del penger å spare på å tanke på Oksenøya når jeg bruker båten så mye som jeg gjør. Når man sparer nærmere en 100-lapp bare på å fylle 30 liter, da begynner man å snakke om store forskjeller! Og selv om Oksenøya er en liten omvei for meg med en snekke, så bruker båten min så lite diesel på den omveien at jeg likevel tjener penger på det, og får en koselig tur i tillegg! Så altså, Kavringen er satt opp på svartelista mi sammen med Lindøya (13,55!) 🙁
Nok om det. Da vi kjørte videre fra Kavringen hadde det kommet såpass med sol at jentene plasserte seg på plassen forut, og ettersom jeg hadde med et par små minihøytalere de kunne plugge til iPhonen/iPodene sine, så satt de der og dinglet med bena og hørte på musikk mens jeg satte kursen mot Steilene.
Det var forsatt overskyet, men sola var framme i lengre og lengre perioder av gangen, og sjøen begynte også å løye, så jeg fikk en skikkelig go’følelse der jeg satt bak rattet! 🙂
Ved Steilene kjørte jeg mellom Knerten og Fyrsteilene før jeg satte kursen i retning Drøbak og Oscarsborg. Vi passerte Ommen, Fjellstrand, Svestad og Spro og i samråd med jentene fant vi ut at vi skulle droppe Oscarsborg denne gangen og heller ta vestre side av Håøya. Jeg foreslo at vi skulle ta en pause og gå i land der istedenfor. Jeg tenkte at det kunne være muligheter til å få lagt til ved bryggene i Tåjebukta siden det tross alt var torsdag ettermiddag og sannsynligvis ikke veldig fullt der, og fikk rett i mine antagelser da vi ankom bukta, for der var det masse ledig plass, lå bare en mindre seilbåt der. Vi la oss derfor til ved den innerste brygga.
Etter å ha prøvd ut doene på stedet tok vi med oss kamera og begynte på en rundtur. Har aldri vært på Håøya før (bortsett fra gutteturen forrige måned, men da holdt vi oss til stranda), så dette var nytt og spennende for oss. Hadde lyst å se på noen av de eldre bygningene fra blant annet når det var sprengstoffabrikk der, samt det eldste huset fra 1600-tallet.
Vi trasket rundt på stier og veier i nærmere halvannen time, og gikk helt bort til Dragsund før vi snudde og gikk tilbake, men det eneste huset vi klarte å få med oss var Mølla. De andre bygningene vi lette etter fant vi aldri! Må ha tatt feil sti eller noe slikt. Men det kommer nye sjanser! Vi både så og hørte geitene på øya også, men kom ikke helt nær dem. Vi var på nippet til å gå for å smake på den ferske osten og brødet som lages der om sommeren, men ombestemte oss og gikk tilbake til båten. Vi skulle tross alt videre.
Uansett ble det en fin tur i flott natur, og et område vi nok kommer tilbake til for å utforske mer.
Vi satte oss ned i båten og spiste et par skiver før vi skulle fyre opp motoren. Når jeg så at det kom en cabincruiser inn mot oss på leit etter plass så tenkte jeg at vi likså godt kan kaste loss slik at de fikk den fine plassen vår, så da gjorde vi det mens vi hilste på de nyankomne. Etter over to timer i Tåjebukta dro vi dermed videre.
Turen gikk forbi det stedet der jeg og kollegaene fra jobben fortøyde under gutteturen, og jeg pekte ut stedet for jentene. Vi ble enige om at hvis det er ledig der på tilbaketuren, så kan vi prøve å fortøye der og grille. Deretter kjørte vi forbi idylliske Bergholmen (som jeg også må prøve å få besøkt en gang) og forbi Søndre Kaholmen med festningen.
Forklarte deretter for jentene at det ble bygd en undervannsmur i forbindelse med festningen og at det er tryggest å kjøre mellom de to stakene som er satt opp for å vise trygg vei. Tror de syntes det var litt spennende. Nå stikker jo ikke Bergtatt dypere enn 85 cm (jeg regner alltid med 1 meter for å ha litt ekstra sikkerhet), så jeg kan nok kjøre over muren trygt (kartet viser 1,3 meter og 1,2 meter rett ved siden av stakene), men jeg kjører nå mellom stakene uansett. Det er nok gutt igjen i denne gamle kroppen til at jeg synes det er spennende selv… 😀
Deretter passerte vi Drøbak på babord side. Da vi passerte gjestehavna fikk jeg en bekreftelse på at toppsesongen for båtfolket er over. Dette var riktignok torsdag ettermiddag,men det var altså bare to båter – seilbåter – i hele gjestehavna!
Turen gikk videre langs Akershus-siden av Drøbaksundet, og vi passerte Torkilstranda og tåkeklokka, Skiphelle og etterhvert Hvitsten. Jeg skjønte at vi hadde brukt såpass mye tid på Håøya at det beste ville være å satse på å legge oss til for natten enten i en uthavn eller i gjestehavna i Son.
Jeg hadde med meg Båtmagasinets oversikt over uthavner – en oversikt som har fått krass kritikk på enkelte båtforum på nett fordi den i mange tilfeller er utdatert – og tok sikte på å teste ut Kjøvangbukta. Der stod det i oversikten at det var en stor brygge som man kunne legge til, og ettersom jeg hadde to amatørmatroser med meg, og selv er litt lettere handicappet for øyeblikket på grunn av ortosen på venstre fot, så er en brygge av et eller annet slag mye lettere for meg å legge til enn ved å baugfortøye, bruke anker eller hekkanker osv.
Men da vi kom inn bukta så jeg jo at beskrivelsen i guiden ikke helt fulgte terrenget. En stor brygge var der ja, men den var en badebrygge med stupetårn og flere gule kryssbøyer foran, altså forbudt område. Så var det flere andre brygger like ved, men de var helt klart private.
Jeg vurderte å fortøye til en av de to bøyene fra Oslofjordens Friluftsråd som lå der (og som ikke var nevnt i oversikten fra Båtmagasinet), men jentene ville gjerne i land, så dermed kjørte vi videre til Son, som bare var 20 minutter unna i snekkefart. Har lest mye om den nye og oppussete gjestehavna der, så jeg hadde jo lyst til å prøve den ut.
Dermed ankom vi Son litt før klokken 21 torsdag kveld. Det var masse plass også i denne havna, så vi la oss til på en litt usjenert plass. Deretter lagde vi mat ombord for første gang! Menyen var posesuppe, tomatsuppe med makaroni, samt brød ved siden av. Jeg fyrte dermed opp det nye kokeapparatet som jeg kjøpte på salg i januar for første gang. Varmen fra den flytende geleeen som fulgte med sørget for å varme opp suppa i løpet av kort tid, og etter at suppa var tatt av blusset satte jeg på kaffe for første gang også! Den gamle kaffekjelen som jeg arvet fra foreldrene mine (den skulle vel egentlig kastes når jeg og broren min gikk gjennom tingene på hytta, men jeg hadde så mange minner fra den at jeg tok den med meg), ble dermed brukt igjen for første gang på sikkert 25-30 år! Jeg har jo pusset og rengjort den skikkelig, og nå lagde jeg kokekaffe for første gang siden slutten av 70-tallet!
Også det med kokekaffe tilhører barndoms- og ungdomsminnene mine. Jeg husker jeg alltid fikk skryt av mamma og venninnene hennes når de kom på besøk, fordi mamma lot meg lage kaffen. Dette var før kaffetrakteren gjorde sitt inntog i hjemmet, så det var kokekaffe det gikk på. Kjelen som jeg arvet er nok fra tidlig 60-tall. Den ble først brukt hjemme, så ble den degradert til hyttebruk før den nok havnet innerst i skapet. Men nå altså, til heder og verdighet igjen!
Etter mat og kaffe tok vi oss en tur på land. Jeg måtte jo finne automaten for å betale havneavgiften. Da vi kom fram til servicebygget fant vi automaten lett, og jentene dro tilbake til båten for å sette kvitteringen på plass. Da de så kom tilbake fant vi ut at for å komme inn i bygget og bruke toalettene og slikt, måtte vi ha en kode som stod på kvitteringen… Dermed ble det litt fram og tilbake før vi endelig fikk låst oss inn! 🙂
I tillegg til dette fikk jeg en melding på Facebook fra tanta til ungene, som hadde sett at jeg oppdaterte statusen med at vi lå i Son gjestehavn. Jeg tenkte ikke på at hun jo bodde i Son, så da fikk vi etterhvert besøk av henne og den eldste sønnen. Hun har også en båt, en mye mindre enn Nidelven, så hun tok oss en liten spasertur gjennom Son og viste oss hvor Kiwi-butikken lå, før vi kom fram til der hun hadde båten sin. En liten 10 fots med påhengsmotor, passende til små fisketurer. Det viste seg at den var ganske full av regnvann etter de to siste døgnene, så det ble til at hun sto og øste mens vi pratet.
Etter det var det retur til gjestehavna og omvisning om bord i Bergtatt før Karin og Simen dro hjem og vi la oss til for første overnatting. Siden vi bare var tre ble det til at jeg lot jentene sove i kabinen mens jeg la meg til å sove i aktersofaen. Med 193 cm på strømpelesten var det så vidt det gikk, men sove fikk jeg nå likevel!
Det får være nok for denne gangen. Rapport om dag to kommer i morgen! Da legger jeg også ut flere bilder fra turen.
Related Images:
