Søndag var det på tide å ta båten tilbake til Bakke. Jeg måtte jo gi opp forsøket tidligere i uka på grunn av været, men etter nitid sjekking av både Yr og Storm, så det veldig lovende ut både på søndag og mandag. Men det er jo høst…
Etter en hyggelig langhelg med permisjon fra opptreningssenteret – som inkluderte middag med nye venner, kvalitetstid med kjæresten og en hyggelig lørdag med døtrene mine, så dro jeg tidlig søndag morgen ned til båthavna.
Jeg tok bussen til nærmeste stoppested og gikk ned til båthavna. Jeg bruker jo ikke lenger krykker, men angret ganske fort på at jeg likevel ikke hadde tatt dem med. For det er jo tross alt langt ut i november nå, og nattefrosten hadde ikke sluppet taket. Det betød at deler av veien var VELDIG glatt, så jeg måtte gå delvis på utsiden for å føle meg litt mindre sikker på at jeg ville falle…
Der og da innså jeg at beslutningen min om å søke på å få en slik firehjuls elektrisk mobilitetsscooter var fornuftig, selv om den satt langt inne. Jeg mangler tross alt nesten et helt ben, og er ustødig på den andre foten fordi jeg mangler stortåa – som er svært viktig for stabiliteten. Og når jeg nå så de problemene jeg allerede fikk – uten hverken snø eller is – så forstod jeg at når vinteren kommer vil det bli enda verre. Jeg har også en mistanke om at båten vil bli brukt noe mindre denne vinteren enn forrige, det har jeg forsåvidt nevnt før. Men brukt skal den bli!
Velvel, jeg kom meg nå ned til båthavna uten å tryne, og om bord i båten. Havnesjefen hadde gjort som han hadde lovet og båten var spylt fri for groe. Litt av en service, det må jeg si! Jeg har vært heldig som har havnet her! Oppstarten gikk som vanlig uten problemer, og ganske nøyaktig halv elleve strenet jeg ut fra båthavna.
Jeg hadde bestemt meg for å ta omveien over fjorden til Oksenøya for å fylle tanken og den store reservekanna. Jeg hadde litt under halv tank, og tenkte jeg skulle benytte sjansen til å fylle opp med indre Oslofjords rimeligste diesel. Så fikk jeg heller bite i meg en kraftig omvei. Jeg vet jo ikke når jeg vil få sjansen neste gang, isen kommer av erfaring tidlig i Bærumsskjærgården. Den kan gjerne utebli ellers i Oslofjorden, men så snart man har kommet seg over til Vassholmene og nærmer seg Snarøysundet så bruker det å si stopp…
Jeg la umiddelbart merke til effekten som spylingen av båten utgjorde. Jeg var oppe i 5,5 knop allerede da jeg var rundt 2000 omdreininger, og på 2200 lå jeg oppe i 5,7 knop da jeg nærmet meg Nesoddtangen! Jeg følte at jeg kunne se rent fysisk at båten gikk fortere! Og rimeligere!
Da vi kom ut i selve Oslofjorden på vei over til andre siden, så gikk farten ned til rundt 5,2 knop, for da kom strømmen og tok litt av effekten. Det var omtrent ikke bølger eller vind i det hele tatt, og jeg syntes jeg krysset fjorden på null komma null! Da jeg kom fram til Oksenøya ankom jeg da også drøye fem minutter tidligere enn vanlig!
Men allerede da jeg kom meg inn i Snarøysundet (før Oksenøya) oppdaget jeg at det var en vinter i anmarsj! Da jeg passerte den lille holmen Holsa så jeg nemlig antydning til is! Riktignok helt gjennomsiktige flak som oppløste seg med en gang båten var borti dem, men likevel! Da jeg la til ved drivstoffbrygga oppdaget jeg at tauene ligger der for at gjestende båter skal kunne fortøye lettvint, faktisk var stive av frost og satt fast på brygga! Jeg måtte derfor bruke mine egne fortøyningstau!
Men dieselprisen var den samme lave, 8,99, så jeg fylte opp tanken pluss den store reservekanna på 20 liter. Da skulle jeg være godt rustet for turen til Halden. Jeg fylte i alt 46 liter til en pris på litt over 417 kroner! Hadde jeg villet spare tid og kjørt innom Kavringen for å fylle der, så måtte jeg ha betalt rundt 170 kroner mer, mens i Halden ville jeg ha måtte punge ut med rundt 110 kroner mer! Og det på en såpass liten tank som jeg har – bare tenk på hvilken forskjell dette utgjør for de som har større tanker!
Jaja, fornøyd med å spare kroner dro jeg avgårde igjen. Jeg var optimistisk med tanke på turen. Jeg hadde sjekket værmeldingen før jeg dro hjemmefra, og på iPaden sto det fortsatt at det verste været jeg kunne vente meg på ruta, var vind på 5-6 sekundmeter, noe jeg lever godt med. Deretter kjørte jeg ut fra Bærumssiden ved å kjøre mellom Ostøya og Borøya og deretter ut gjennom Store Ostsundet. Mellom Ostøya og Borøya traff jeg igjen på den tynne, gjennomsiktige antydningen til is, og tenkte at dette nok var siste gangen jeg fylte rimelig diesel i år…
Her inne i skjærgården var det blikkstille, og med sol og blå himmel så var det en fantastisk dag for en båttur! Hadde det vært 20 grader mer ville det vært en nyyydelig sommerdag… Men med genser, kaffe og varmeapparat så klarte jeg meg fint uansett!
Siden jeg allerede befant meg på vestsiden av Oslofjorden fortsatte jeg nedover på samme side, og kom inn på vestsiden av Håøya. Så på klokka og kunne konstatere at båten fortsatt gjorde uvant god fart! Om man kan si det om ei snekke da… 🙂
Kjørte forbi Oscarsborg og over til Drøbak, forbi Som og ankom til slutt Moss litt før klokken halv seks på ettermiddagen. Dagslyset beholdt jeg til langt inn i Mossesundet, men det forsvant litt før Kambo. Ble litt forvirret når jeg så det jeg trodde var en båt på babord side, men så forstod jeg at det var et tog! Ganske mørkt altså! Tog har forøvrig ikke lanterner, fant jeg ut… 🙂
Jeg la til ved gjestebrygga som ligger babord for kanalen når du kommer nordfra. Det var såpass mørkt nå at jeg ikke så den før jeg var ganske nær. Idet jeg la til kom det en kar gående ned landgangen, og jeg lurte først på om jeg hadde tatt feil og lagt til ved en privat brygge. Men da han presenterte seg med brukernavnet sitt fra båtforumet på baatplassen.no, så gikk det et lys opp for meg!
Jeg hadde jo lagt ut en melding på forumet da jeg passerte Hvitsten og fortalt at jeg skulle legge til i Moss. I tillegg kan reisen med båten også følges på marinetraffic.com. Jeg vet ikke om Bonus hadde fulgt med på den siste, eller om han rett og slett så lanternene mine og stakk ned for å ønske meg velkommen. Han bor nemlig med utsikt til Mossesundet og kanalen. Også en gang tidligere har han skrevet på forumet at han kunne ta imot tampen om jeg skulle legge til i Moss, men i det tilfellet valgte jeg å overnatte i Son (da jeg var på vei til Bakke for første gang med båten).
Vi hilste på hverandre og fikk en liten båtprat. Det viste seg at han hadde tatt opp båten for bare en uke siden. Han har nok en større og noe mer moderne båt enn min, for å si det slik… 🙂
Men tid til en lang prat ble det ikke, for jeg hadde nemlig en annen velkomstkomité, nemlig en god venninne som var på Bakke under mitt forrige opphold. Vi har blitt en liten gjeng som har holdt kontakten, og hun sendte meg en SMS da hun så på Facebook at jeg skulle overnatte i Moss. Hun bor i nærheten av Moss og kom derfor kjørende for å hente meg. Det ble kebabrull, EM-kvalikkamp på TV, kaffe og en hyggelig prat før hun kjørte meg tilbake til båten. Jeg ville jo gjerne overnatte i båten når jeg først var på båttur!
Da jeg var tilbake i båten sjekket jeg værmeldingen spent nok en gang. Jeg hadde nemlig sett sist gang jeg sjekket, ikke så veldig lenge før jeg kom til Moss, at været fra rundt Rauer og fram til Ringdalsfjorden (Svinesund) var meldt merkbart dårligere enn for bare noen få timer siden. Og dessverre så det veldig dårlig ut for det strekket jeg skulle ta dagen etter. Jeg kunne likevel ikke gjøre noe annet enn å vente og se, og la mer derfor til å sove ved ett-tiden.
Da jeg sto opp mandag morgen – hadde satt vekkerklokka på 07.30, men våknet 07.15 – måtte jeg dessverre konstatere at været nok hadde slått om. Som kvelden før var vindvarselet nå oppe i liten kuling i opp til 13 m/s. Det var litt mindre enn mandagen før, da jeg måtte ta båten til Nesodden, men vindretningen var ikke gunstig for meg og snekka mi…
Jeg kom meg ut av båten og ruslet langs kanalen og over brua for å handle et par småting på Rema 1000. Vel tilbake i båten satte jeg på kaffevannet og spiste frokost med regnet hamrende på båttak og kalesje. Og etter nøye overveielse fattet jeg den tunge beslutningen om å snu og dra tilbake til Nesodden nok en gang. Uværet var meldt å holde seg på samme nivå og fra samme retning i et par dager. Med tanke på årstiden og min situasjon fant jeg det derfor sikrest å gjøre vendereis. Både jeg og båten ville nok fint klart litt uvær, men jeg ser ingen grunn til å tøye grensene. Jeg har ikke vært ute i skikkelig uvær med båten ennå, det nærmeste må være en tur i fjor, hvor jeg vil anslå at vinden var oppe i mellom 7 og 9 meter i sekundet, og med tanke på det, så fristet ikke 11-13 meter i sekundet noe særlig. Og i alle fall ikke i november med striregn i tillegg…
Jeg tok meg godt tid med frokosten, fylte opp termosen med den nykokte kaffen, og kastet loss ganske så nøyaktig klokken 10.25, i retning nordover igjen. Det var grått og det regnet i perioder ganske kraftig. Det gikk fint ut av Mossesundet og forbi Son, men når jeg kom inn i Drøbakssundet begynte det å bli svært tåkete, så selv om jeg holdt farta oppe, så måtte jeg konsentrere meg om å holde utkikk etter hummerteiner og annen fanskap…
Da jeg kom omtrent til Torkilsstranda begynte det i tillegg å regne igjen, og noe helt voldsomt denne gangen. Jeg kunne nesten ikke så framfor meg! Vindusviskeren sto på kontinuerlig for at jeg i det hele tatt skulle se noe i horisonten.
Da jeg passerte Oscarsborg på Drøbakssiden, hørte jeg et stort plask ved siden av båten på styrbord side. Jeg snudde meg raskt og så krusninger i vannflaten. Jeg lurte på om det var fisk som hadde hoppet, eller en fugl som dykket eller noe slikt, da plutselig en svart finne dukker opp og foretar et hopp. Ikke bare én gang, men to ganger! Jepp, her var jeg nok en gang vitne til en delfin eller en nise som holdt meg med selskap! Hadde det ikke vært for at det pøste ned ville jeg stukket hodet opp og tatt fram mobilen for å knipse et bilde, men delfinen/nisen dukket ikke opp igjen. Jeg regner med at det kanskje var den samme som jeg så åtte dager tidligere utenfor Son, eller kanskje det var en annen, men 100% sikker på at det var en nise eller en delfin er jeg!
Jeg kan jo ikke klage hverken på vendereis eller dårlig vær når jeg får oppleve noe sånt!
Resten av turen foreløp relativt udramatisk. Da jeg passerte Steilene begynte det imidlertid å både regne og blåse enda kraftigere, og halvveis på vei mot Kavringen ga vindusviskeren opp. Den stakk faktisk sin vei. Ned i sjøen. Hele vindusviskerbladet! Jeg stoppet vindusviskeren – lyden av en vindusviskerarm mot glass var ikke spesielt behagelig – og fortsatte et par minutter uten, men forstod raskt at det var bare tull. Så jeg stoppet båten og fant fram et reserveblad fra en pose med mye rart i som hadde fulgt med da jeg kjøpte båten. Det viste seg å ikke passe, så jeg måtte grave litt dypere og fant da en hel vindusviskerarm med et ferdig montert blad på som jeg husket skulle være der. Fikk skiftet denne mens båten kastet litt rundt på seg i bølgene, og etter rundt fem minutter kunne jeg fortsette turen og se gjennom vinduet samtidig… 🙂
Nådde inn i båthavna til og med før mørket kom sigende – noe jeg ikke ville ha klart hvis båten hadde gjort like dårlig med fart som den gjorde før spylingen fra havnesjefen – og tenkte at jeg nok hadde gjort det riktige valget. Med to til tre ganger mer vind og like dårlig sikt som jeg hadde på siste del av turen så ville det fort ha blitt mer spennende enn til og med jeg ville sette pris på om jeg hadde fortsatt turen sørover.
Betyr så dette at det ikke blir mer båtliv for meg i Iddefjorden i år? Jeg må vel innrømme at jeg tror det, men samtidig tør jeg nesten ikke være for bombastisk heller. Jeg skal etter planen avslutte oppholdet mitt der 26. november, men slik det ser ut nå så blir det høyst sannsynlig en forlengelse på en eller to uker, og da snakker vi rundt 10. desember. Jeg ser at de første kuldegradene ser ut til å komme til helgen, både på Bakke og på Oksval, og hvis det betyr at vinteren er i anmarsj, så må jeg innrømme at det vel kanskje er et sjansespill å prøve på å ta båten ned til Bakke igjen. På den annen side kan det også komme en periode med mildvær, så hvem vet?
I år har jeg siden 4. mars tilbragt totalt 16 uker på Ahus. Hvis jeg får en forlengelse på to uker på Bakke vil jeg ha vært der i 20 uker. I samme periode har jeg totalt vært hjemme i knappe seks uker! Å ha båten her fra oktober og fram til forrige uke har derfor faktisk fungert som en sikkerhetsventil og et lite fnugg av «hjemme» for meg. Hadde jeg bodd hjemme i denne perioden ville jeg også ha brukt enhver mulighet til å komme meg i båten, akkurat som jeg har gjort på Bakke. Og jeg tror det har vært godt for meg, både psykisk og fysisk, å kunne ta disse turene med båten i Iddefjorden. Det er vel kanskje en av grunnene til at jeg har klart meg såpass bra uten å gå fullstendig på veggene av hjemlengsel…
Men nå altså, er kanskje nok nok!
Related Images:
