Tirsdag kunne vi endelig kaste fortøyningene i Strömstad og fortsette til målet for vår første felles langtur, idylliske Fjällbacka. Vi tok et døgn ekstra i Strömstad på grunn av været, og angret ikke på det tirsdag morgen.
For været var adskillig bedre enn dagen før. Det blåste riktignok fortsatt ganske mye, så vi holdt oss til planen om å kjøre den indre ruta ned til Råssö, og etter dusjing og frokost kastet vi endelig loss.
Jeg har jo ikke vært lenger sydover i Sverige med båten enn til Kalvön sørvest for Havstenssund, men da krysset jeg over fra Syd-Koster. Så den ruta vi skulle ta nå var ukjent mark for meg og jeg ville ikke minst ende opp lenger syd i Sverige enn jeg noengang har vært med båten før.
Da vi strente ut fra gjestehavna tok jeg derfor til babord framfor å fortsette rett fram. Jeg så på sjøkartet at det visstnok var mulig å ta to veier rundt øya Daftö-Vallö, men den som gikk til babord og rundt Starholmen synes jeg så litt tvilsom ut på kartet, så jeg valgte å gå til styrbord når vi nærmet oss øya. Hadde blitt advart om at det kunne være svært grunt enkelte steder, men om jeg skulle få landkjenning så var det stort sett sandbunn de aktuelle stedene slik at jeg lett kunne komme meg løs.
Dette førte jo til at jeg sto med øynene på stilk omtrent hele tiden mens vi tråklet oss rundt små øyer og trange sund, det ene mer idyllisk enn det andre. Så jeg kunne jo ikke unngå å få med meg all den vakre og idylliske naturen.
Da vi passerte østover langs Norra Ôddö og Daftön i et ganske trangt sund havnet vi til alt overmål midt i en svanekoloni. Jeg tror vi så nærmere 15-16 svaner som hadde samlet seg i området. Noen andre båter så vi ikke her, vi var helt alene utpå sjøen.
Det var flere steder det var veldig grunt på kartet, men jeg så aldri noen bunn rent fysisk. Jeg tok det med ro og lå nede i bare 3 knop enkelte steder. Da så vi mer og så flere detaljer som vi kunne glede oss over.
Da jeg snudde baugen sydover igjen etter å ha passert Daftön så vi en svær campingplass på babord side, med både campingvogner og telt, og en båthavn. Jeg vet ikke hva den heter, men området heter Dafter på kartet, og vi passerte under en liten bro rett etterpå.
Vi fortsatte deretter over et lengre stykke på en liten fjord, og da så jeg for første gang noen andre båter som var utpå. En norsk cabincruiser kom oss i møte og båtfolket om bord hilste med hånda, og vi ble også forbikjørt av et par båter. Vi kjørte inn Nappstadsundet og kom deretter ut i et nytt stykke bredere fjord før vi deretter tok til styrbord gjennom et trangt sund ved noe som het Dillehuvudet. Her var det mange svenske båthus og torp å ta bilde av!
Bak oss hadde vi nå en liten snekke som jeg tror hadde en litt sterkere motor enn min, for den tok jevnt og trutt innpå oss, men uten å helt rekke å dra forbi.
Og da vi kom til Råssöhamn dro vår «forfølger» inn til en brygge der, mens vi fortsatte ut i litt mer åpent område. Normalt ville jeg vært fristet til å ta en liten pause her, men siden vi var ett døgn forsinket og hadde bestemt oss for å ta strake veien ned til Fjällbacka denne dagen, så ble det ikke til at vi gjorde det.
Neste etappe helt til vi kom fram til Bissen og Resö ville foregå i langt mer urolig farvann enn det vi hadde kost oss i så langt.
Vi hadde vel tøffet avgårde i rolig tempo i nærmere to timer når vi kjørte ut i Kosterfjorden etter å ha passert Råssöhamn, og vi fikk umiddelbart kjenne på at det blåste litt mer her.
På kartet jeg fulgte på Gule Siders På Sjøen-app, og også på samtlige tre papirkart jeg hadde over området, så det ut til at det mellom fastlandet og en holme som heter Råssö-Lyngholmen var grunt farvann. Dybden var imidlertid oppgitt til å være tre meter, så jeg valgte å kjøre på innsiden av øya.
Etter kort tid la jeg merke til at jeg kunne se bunnen tydelig, jeg var jo fremdeles litt skjerpet etter å ha manøvrert meg gjennom ukjent farvann i et par timer, og synes det var litt rart, for med tre meters dybde skulle jeg ikke kunne se bunnen så tydelig.
Jeg har alltid vært skjerpet på slike ting etter at jeg klarte å grunnstøte i Oslofjorden i januar 2014, etter under fire måneder som båteier. Den gangen var det sløvhet fra min side som var årsaken, ikke feil på kartet.
Mens jeg senket farten kraftig og bare gled avgårde i knappe 1 knop, tok rederinnen fram båtshaken og satte ned i sjøen, og ganske riktig, vannet rakk bare såvidt over halve staken. Jeg stoppet dermed båten helt og så meg rundt, samt sjekket kartet ytterligere på iPaden og fant ut at her stemte ikke kartet med terrenget. Jeg fant ut at det beste var å snu og fortsette på utsiden av holmen, og snudde dermed båten forsiktig og i sakte fart.
Og ganske riktig, i det båten hadde snudd nok til at jeg kunne sette opp farten og komme meg ut av området, fikk vi bunnkjenning med akterenden, Jeg måtte faktisk gasse på litt, og heldigvis slapp bunnen taket lett! Puh!
Som dere vil se av kartutsnittet står det tydelig at det skal være tre meters dybde i området, men OBS! OBS! det stemmer altså ikke!
Litt fornøyd med meg selv fordi jeg ikke hadde duret fram og stolt blindt på kartet, men samtidig litt lett skjelven og glad for at det hadde gått bra, rundet vi holmen på yttersiden denne gangen og kjørte videre.
Da vi kom inn i litt roligere farvann på strekningen mot Havstenssund og passerte Resö, la rederinnen seg ned i kabinen for å slappe av litt. Jeg fortsatte den «vante» veien mot Havstenssund (har jo bare kjørt der én gang før) og ut gjennom det trange sundet før jeg fortsatte ytterligere sørover.
Kastet et blikk til styrbord og tenkte at det sannsynligvis ikke ble noe gjenvisitt til Kalvön denne gangen, og konstaterte deretter at jeg nå var lengre syd i Sverige enn jeg noengang hadde vært med Bergtatt.
Neste etappe var et strekk over åpen sjø, et område av båtfolk betegnet som «Gula Humpen». Der kommer sjøen langveis fra over Skagerak uten å støte på særlige hindringer. Dermed er dette et strekk som gjerne kan bli ganske urolig for folk i litt mindre båter. Og siden vi hadde brukt litt mer tid enn opprinnelig betegnet siden vi kjørte en annen rute på grunn av været, så kom vi også utpå her litt senere enn jeg hadde tenkt. Dermed blåste det litt mer enn jeg hadde håpet på, men samtidig likevel mye mindre enn opprinnelig meldt. Bølgene kom i litt feil retning for en snekke også, jeg fikk mesteparten fra siden eller skrått fra siden, så det ble en litt «bumpy ride».
Det ble uansett en liten miniutgave av «Gula Humpen» denne gangen ettersom jeg kjørte på innsiden av holmen «Klätten» og deretter litt impulsivt tråklet meg gjennom den svenske skjærgården i retning Fjällbacka. Jeg kunne helt klart valgt en litt mer direkte rute, men jeg er nå om bord i båten for å se litt også, og nå var jeg jo i et område jeg aldri hadde vært før, så både iPhonen og speilrefleksen ble hyppig brukt mens jeg etterhvert nærmet meg målet…
Rederinnen hadde nok sovet litt mer og litt lengre enn det hun egentlig planla, men jeg tenkte at hun nok trengte det, så jeg vekket henne ikke før jeg forstod at vi nærmet oss målet for alvor. Det blåste ganske kraftig nå, så værmeldingen som sa at det kom til å blåse opp i løpet av sen ettermiddag og kveld var helt riktig.
Mens rederinnen romsterte i kabinen og hentet fram kamerautstyret sitt (vi er begge like glade i å fotografere, men hun er hakket ivrigere på å filme enn jeg), la jeg båten stille utenfor Porsholmen. Da hun var klar kjørte jeg videre og etterhvert kom det velkjente synet av Fjällbacka fram – noe jeg bare har sett på bilder og fra TV-serien, men jeg kjente jo igjen det store kirketårnet (som er synlig i mils omkrets når du kommer fra sjøen) og den store fjellknausen Vetteberget.
Det var noe spesielt å være framme ved det som var målet for denne uken, og både jeg og rederinnen var begeistret. Fjällbacka så like idyllisk ut som vi hadde håpet, men samtidig var jeg noe avventende. Jeg hadde jo et dårlig inntrykk av stedet, ikke minst fordi gjestehavna hadde bedt om et gebyr på 500 kroner for at jeg som funksjonshemmet skulle få forhåndsbestille en longsideplass, pluss at flere som hadde vært der mente det var overpriset og ikke særlig koselig.
Vi hadde jo forhåndsbestilt en Dockspot-plass for å være på den sikre siden, selv om mange andre båteiere mente det var bortkastet. Men rederinnen er vant til å planlegge, noe som jo bare er en fordel, men kanskje ikke alltid nødvendig i båtlivsammenheng, så jeg bestilte plass på forhånd for to dager. Ettersom jeg ikke hadde tenkt å betale noe ekstra gebyr for å få reservert en longsideplass hadde jeg bestemt meg for å se ting an når jeg kom inn i havna. Var det ikke noen ledig plass var planen å bruke Dockspot-plassen som planlagt, men var det ledig longsideplass på en annen brygge så skulle jeg legge til der og så forklare situasjonen for havneverten. Med det dårlige inntrykket jeg hadde på forhånd, så ville jeg ikke utelukke at jeg ville få beskjed om å legge meg til der jeg hadde bestilt, eller betale ekstra.
Da vi kom inn i havna måtte jeg nesten flire litt. Det var nok av ledige plasser, og hele den ene langsiden på brygga med Dockspot-plasser var ledige, bortsett fra den ene inne i hjørnet som jeg hadde bestilt…
Jeg la meg derfor inntil en annen brygge longside, fortøyde og gikk bort til bua til havnevakten, forberedt på å måtte argumentere litt for mine behov.
Men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg i det hele tatt. Havneverten var hyggelig og blid som ei sol og hadde ikke noe problemer med å forstå situasjonen. Det var nok av plass i havna og ikke noe problem å ligge der jeg lå. Siden jeg i tillegg hadde bestilt «morgenfrällor» til meg og rederinnen, fikk jeg med meg et skilt som jeg skulle henge på båten slik at vi fikk dem. Hva frällor egentlig er vet jeg ikke, men regnet med at det var noen ferske rundstykker eller noe slikt.
Fornøyd kunne jeg rusle bort til båten igjen, informere rederinnen og slappe av. Starten på det to døgns lange oppholdet i Fjällbacka kunne ikke ha vært bedre!
Related Images:
