Jeg har jo proklamert at jeg skal ha båtferie langs svenskekysten i år, med en mulig avstikker til Danmark. Det siste er ikke hovedmålet, det er å ha god tid og ikke kjøre forbi så mange steder som jeg gjorde i 2019.
Forrige gang jeg var på båtferietur i Sverige var nemlig litt stressende. For det første ble jeg liggende en uke i Strömstad i påvente av bedre vær, og for det andre ville jeg så gjerne rekke en rockefestival i Göteborg.
Dermed ble jeg satt under et tidspress og kjørte til dels ganske så lange etapper og kjørte dermed forbi en rekke steder jeg egentlig kunne tenkt meg å besøke. Det samme gjentok seg på returen, da jeg skulle hjem til jobb etter ferien (dette var jo før pandemien kom og ordningen med hjemmekontor ikke var så akseptert som nå).
Så den tabben ønsker jeg ikke å gjenta i år, selv om jeg liker å være underveis, så går jeg glipp av mange fine opplevelser på den måten. Så det dreier seg om å finne den gyldne middelvei! Jeg liker ikke å ligge for lenge på én plass.
En annen ting er at jeg – siden jeg er alene om bord – skygger unna steder hvor det kan bli vanskelig for meg å få lagt til. Det betyr i praksis steder hvor jeg ikke kan ligge i bås eller langsides.
Både på grunn av handicapet mitt, samt båttypen jeg har – med veldig høy hekk – så er det en utfordring å for eksempel legge til alene med baugen inn og fortøye til en påle/bøye akter. Jeg rekker rett og slett ikke begge deler! I snekka gikk det relativt greit, men med den høye hekken jeg har i Tresfjorden blir det mye mer vanskelig.
I 2019 var jeg en liten tur til Fjellbäcka sammen med yngstejenta. Der vet jeg ikke hvordan det ville ha gått hvis hun ikke hadde stått klar akter og fått tauet rundt bøyen derfra.
I år har jeg ikke tenkt å dra innom der, hvis det da ikke blir en liten tur sammen med døtrene, men det blir sannsynligvis ikke under hovedbåtferien.
I flere svenske havner er det jo slik fortøyning som gjelder, eller å kaste ankeret bak og baugen inn. Siden ankervinsjen ikke har fungert på to år, så har jeg ikke hatt den muligheten uansett, men i år skal releet byttes slik at den fungerer, og siden jeg har fjernkontroll kan det hende akkurat det alternativet kan benyttes. Jeg må bare øve litt på det først!
I Sverige brukes det også flere steder faste fortøyninger hvor du griper tak i et tau som henger der (hvis jeg har forstått det riktig) og bruker det akter, men dette er noe jeg aldri har vært borte i, og jeg ville ha foretrukket å ha en hjelpende hånd om bord når jeg skal prøve det for første gang.
Av samme grunn føler jeg at jeg er blitt litt mer skeptisk når det gjelder å dra alene til Danmark med båten. Det mest utbredte fortøyningssystemet der er et pålesystem med to påler som står akter. Selv om jeg har båtkolleger som sier til meg at det er uproblematisk, så har de begge bena intakt og gjerne mannskap i tillegg.
Så jeg er blitt litt usikker på om jeg kommer til å prøve meg på fastlands-Danmark i år. Jeg har veldig lyst til å prøve meg på øya Læsø dog. Det er to havner der, og særlig i Østerby ser jeg det er mulig å legge til langsides, og det kan synes å være mulighet for det også i Vesterø, men i litt mindre målestokk.
Dessverre er det kun webkamera i sistnevnte, så jeg er litt usikker på om jeg skal ta sjansen på en flere timers seilas ut i Kattegat mot øya for så å finne ut at det ikke er noen ledige plasser som passer for meg å få lagt til alene.
Dette er et forbehold jeg som amputert og aleneskipper er nødt til å forholde meg til og ha som utgangspunkt når jeg velger havn å legge til i. Jeg må rett og slett ta hensyn til problemstillinger og utfordringer «vanlige» båtfolk ikke behøver å tenke på.
Det er ikke fordi jeg skyr utfordringer, men fordi jeg rett og slett må stikke fingeren i jorda og se hva det er mulig at jeg kan klare. Noe av det samme som når jeg velger å sette ut deler av oppussings- og vedlikeholdsarbeidet på båten – enkelte ting har jeg rett og slett ikke forutsetninger for å klare (om ikke nødvendigvis med tanke på at jeg er amputert, men da rett og slett fordi jeg ikke er handy nok…)
Det er også en av årsakene til at jeg ikke besøker så mange uthavner som jeg egentlig har lyst til. Mange steder blir det for vanskelig for meg rett og slett. For eksempel på Svenner fyr, som jeg flere ganger har vært fristet til å besøke, så er det veldig begrenset med kaiplass. Jeg kan sikkert klare å fortøye til en fjellside med bolter i, men jeg vil ikke klare å komme meg opp på land.
Og jeg vil jo gjerne se litt mens jeg først er der!
Men jeg må bare innse at jeg tross alt har en funksjonshemming som gir meg balanseproblemer, og jeg har ikke særlig lyst til å gli og falle i sjøen fra et svaberg mens jeg er alene utpå…eller bulke borti en nabobåt eller to fordi jeg ikke rekker fram tidsnok til å få en tamp rundt en påle eller gjennom en bøye…
Så mulighetene for at det ikke blir Danmark i år heller er absolutt til stede. Vi får se hvordan det blir med tid og vær, det er uansett nok av steder å besøke i Sverige!
Så får jeg heller la det danske gjesteflagget ligge ubrukt litt til, i verste tilfelle…
Related Images:
