Tabbeskipperen

Som skipper på egen skute er man ikke akkurat vaksinert mot å gjøre tabber, uansett hvor mange båtturer og hvor lang erfaring man har. I dette innlegget skal jeg beskrive tre av mine største tabber – alle med samme røde tråd …

Og det er ikke snakk om alle de gangene jeg har feilberegnet når jeg skal legge til og må prøve på nytt, eller de gangene jeg har gått på grunn. Nei, dette innlegget skal dreie seg om de tre gangene jeg har vært på nippet til å se båten dra sin vei uten meg om bord! 

For det har faktisk skjedd! Hele tre ganger, altså!

De to første gangene skjedde begge i løpet av den første koronasommeren – i 2020 – og attpåtil med noen få dagers mellomrom. Den foreløpig siste gangen var i fjor.

Men først skrur vi tiden tilbake til juni 2020. Da var jeg på vei tilbake etter den første av to fem-seks ukers lange Sørlandsturer den sommeren, der jeg vekselvis jobbet fra båten og hadde ferie.

I Grimstad plukket jeg opp yngstedatter Victoria og moren hennes, som hadde tatt seg en ferietur på land og var på vei hjemover. De ble med noen dager og fikk oppleve litt av Sørlandet fra sjøen også. Første stopp var Arendal, deretter Risør og så Stavern. Fra Stavern dro vil til Langesund og til slutt opp elva til Skien. For øvrig første gang jeg besøkte Skien med båt.

I Skien la vi oss til ved den innerste flytebrygga, og Victoria og Kathrine mønstret etter hvert av og ruslet opp mot togstasjonen for å komme seg hjem. Siden det viste seg at det ikke var strøm på den brygga jeg hadde lagt meg på, og det ikke var plass på den andre brygga, så valgte jeg å dra videre. Jeg hadde vel egentlig tenkt å dra tilbake langs elva, men så oppdaget jeg at det lå en brygge rett før innseilingen til den ordinære gjestehavna, den såkalte jernbanebrygga.

Det lå en seilbåt der og jeg så at den hadde en strømkabel som gikk til en stolpe der, så jeg valgte å legge meg der istedenfor å dra ned tilbake langs elva. I turrapporten fra den turen har jeg vel beskrevet at det ikke gikk helt prikkfritt, og jeg ville ikke ha klart å legge til der om ikke de i seilbåten hadde hjulpet til. Årsaken var at det var veldig sterk strøm i det området – noe jeg fikk merke da jeg skulle dra av gårde dagen etter.

Brygga er vel først og fremst tenkt på som en slags ventebrygge mens man venter på at slusa opp til Telemarkskanalen skal åpne, og ligger like ved slusa – på motsatt side. Det er veldig kraftig strøm foran og ved sluseportene. Det var da jeg skulle dra dagen etter at jeg klarte å gjøre den gedigne tabben.

Vanligvis når jeg er alene om bord og skal fortøye, så har jeg alltid en midtfortøyning klar som jeg kan surre over nærmeste fortøyningspunkt på brygga, for deretter å komme meg på land og fortøye ordentlig fra baugen og hekken. Da prøver jeg også som hovedregel å fortøye slik at jeg tar tampen tilbake til båten, slik at når jeg drar, så kan jeg løsne alle fortøyningene fra båten.

Vanligvis tar jeg baugen først, så akter, og aller sist midtfortøyningen når jeg skal dra. Men etter den vanskelige tilleggingen dagen før, så var alle fortøyningene festet på bryggesiden.

Det – pluss at det var veldig kraftig strøm ved brygga – tenkte jeg ikke på da jeg skulle dra, så jeg begynte som vanlig å løsne baugfortøyningen og kastet tauet om bord, og deretter tok jeg – av en eller annen grunn – løs midtfortøyningen og så raskt at jeg hadde gjort en tabbe. Båten svingte nemlig i svært stor fart ut fra brygga og jeg måtte reagere lynraskt for å ikke stå igjen på land. Jeg kastet meg derfor opp i båten mens midten av den fortsatt var ganske nær brygga – det var for sent å gå om bord på vanlig måte – og stupte med hodet først ned i cockpiten.

Problemet mitt da var at jeg ikke hadde nubbesjanse til å komme meg på land igjen for å løsne akterfortøyningen, og den var nå så stram at jeg begynte å finne fram en kniv for rett og slett kutte den av. 

Da kom en av seilbåtfolkene opp av cockpiten på seilbåten og så at jeg hadde problemer, så han hoppet på land og fikk – ikke uten problemer – løsnet akterfortøyningen og kastet den om bord til meg! Ikke den mest elegante avgangen jeg har gjort!

Hadde jeg ikke hoppet om bord akkurat da jeg gjorde det, så ville jeg risikert at akterfortøyningen ville ryke og båten seile sin vei uten meg. Hadde jeg nølt litt ville jeg ikke ha klart å komme meg om bord. Så det var verdt noen blåmerker …

I ettertid ser jeg at jeg skulle ha tatt midtfortøyningen og fortøyd den om slik at den gikk tilbake om bord før jeg begynte å løsne de andre, slik at jeg kunne ha løsnet den sist mens jeg var i båten. Men hjernen var ikke til stede akkurat da …

Lettere sjokkskadd kom jeg meg i alle fall videre nedover elva uten ytterligere viderverdigheter, og havnet til slutt i gjestehavna i Helgeroa. Der lå jeg fire dager under blå himmel og stekende sol og over 30 grader. Men klarte å gjøre en nesten identisk tabbe da jeg skulle dra …

Denne gangen lå jeg i en bred bås, men ville likevel ha fått problemer med å komme meg om bord i båten siden den gled over til den andre siden der det ikke var noen gangbar utrigger. I tillegg gled båten sakte ut av båsen, så jeg ville ikke ha rukket å komme meg fra utriggeren jeg sto på til brygga for å komme om bord via baugen. 

Og jeg er ikke veldig mobil med den protesen jeg har heller …

Også denne gangen glemte jeg at jeg ikke hadde noen midtfortøyning ettersom det ikke var noen festepunkter til denne på utriggeren. Denne gangen løsnet jeg i tillegg akterfortøyningen først – innenfra, før jeg gikk ut på utriggeren og fram for å løsne baugfortøyningen, som var festet til brygga og ikke gikk tilbake til båten …

Også her spilte strømmen meg et puss, og båten begynte å sige fra utriggeren med akterenden først, så jeg måtte småløpe (eller gå fort, for å si det slik) på utriggeren for nok en gang stupe om bord i båten i cockpiten før det var for sent!

Fikk noen nye blåmerker her og der også denne gangen … Og gudene skal vite at jeg har kjeftet på meg selv flere ganger og vært oppgitt over at jeg klarte å gjøre samme tabbe som i Skien bare fire dager etterpå!

Hva så med den tredje gangen?

Også her spiller vind og strøm en rolle. Jeg har jo tidligere skrevet et innlegg om akkurat det.

Dette skjedde også i juni, men i fjor, da jeg skulle legge til ved gjestebrygga på Gylteholmen i Drøbak på vei tilbake etter en fantastisk Sverigetur på over to uker. Denne gangen skjedde tabben mens jeg skulle legge til. Jeg kom nemlig litt for brått inn til brygga og sto i cockpiten for å få snurret midtfortøyningen rundt den første og beste pullerten på brygga. Båten gled imidlertid raskt ut fra brygga på grunn av motvind, og jeg bøyde meg over rekka for å prøve å få kastet tauet rundt pullerten en siste gang etter to mislykkede forsøk.

Da kjente jeg at jeg var i ferd med å miste balansen og i ferd med å falle ut av båten med overkroppen! Jeg måtte sparke ut med beina for å få et momentum slik at jeg falt tilbake i cockpiten og ikke havnet i sjøen ved flytebrygga mens båten seilte sin vei …

Jeg klarte det, men beina mine traff bordbeinet til bordet i cockpiten slik at hengslene på det røk og bordet falt i dørken!

Beskjemmet måtte jeg gjøre et nytt forsøk – og denne gangen gikk det!

Men bordet måtte jeg lime og feste på nytt senere samme måned. Det er et vippebord med to like deler som er hengslet sammen slik at det kan brettes ut og bli dobbelt så stort. Og da jeg traff det ytterste bordbeinet og røsket det løs, falt den ytterste delen ned på dørken med en slik kraft at den ble rykket løs fra hengslene …

Men jeg falt i det minste ikke over bord! 😀

Related Images: