Det heter at det finnes to typer båtfolk: De som har grunnstøtt og de som kommer til å grunnstøte. Jeg tilhører førstnevnte kategori… Og håper fru Blom tilgir meg omskrivningen…
Det gikk ikke lenge før jeg hadde min første grunnstøting. Og det var selvsagt min skyld, ikke kartets! 😀
I tillegg har jeg en nesten-grunnstøting som skjedde i fjor. Samt at jeg kjørte over to «humper» i sjøen både i 2015 og 2016… En nærmere forklaring er kanskje på sin plass?
Den ordentlige grunnstøtingen
Jeg var relativt tidlig ute med den, så jeg får vel skylde på manglende erfaringsgrunnlag som den landkrabbe jeg fremdeles var i januar 2014, knappe tre måneder etter at jeg hadde kjøpt båten.
En grunnstøting alene i båten i januar måned kunne ha endt riktig ille, men jeg er jo heldig stilt ettersom jeg har en solid bygget båt som ikke går fort fort. Det betyr at den tåler litt og at konsekvensene ved grunnstøting i sakte fart er mindre enn hvis jeg hadde truffet et skjær i 50 knop… Selv om en grunnstøting uansett skal unngås!!!
Jeg hadde vært på tur på vestsiden av fjorden og konstatert at jeg syntes det var for mye is til at jeg tok sjansen på å kjøre inn i Bærumsskjærgården. men jeg så en båt som kom ut og deretter kjørte mellom Ostøya og Kråkholmen, og jeg tenkte jeg skulle gjøre det samme. Det er et trangt lite sund, men etter å ha tatt en rask titt på kartet på iPaden satte jeg kursen dit likevel, da det så greit ut. Det skulle vise seg at jeg nok burde tatt en nøyere titt på det kartet…
For da jeg begynte å nærme meg sundet for alvor oppdaget jeg plutselig at jeg kunne se bunnen på styrbord side. Det stemte ikke med det kartet jeg hadde sett på, så jeg jeg satte farten ned for å undersøke nærmere, men det var for sent. Plutselig kom en ekkel lyd og båten sto fast, og jeg forsto med én gang at jeg hadde klart å kjøre båten på grunn!
Jeg prøvde å bakke for å komme løs, men ingenting skjedde. Kikket litt nærmere på kartet og så at det ikke var merket av noen grunne der jeg hadde gått på, men at det var merket som grunt farvann rundt strandlinja og jeg lå litt for langt til styrbord. Når jeg kikket til babord kunne jeg såvidt skimte en bunn, mens jeg på styrbord side så bunnen klart og tydelig. Hadde tydeligvis kommet på grunna akkurat på kanten. Tok båtshaken fram og satte den ned i bunnen og prøvde å se om det var mulig å skyve meg løs, men det hjalp ikke. Akkurat da jeg begynte å finne fram telefonnummeret til Redningsskøyta hørte jeg noen som ropte. Jeg reiste meg opp og så en mann stå på kaia på Kråkholmen. Han lurte på om jeg trengte hjelp og jeg sa takk til det. Han kom deretter kjørende ut i en liten båt med påhengsmotor, fikk et tau av meg og klarte å slepe meg av grunn.
Litt rød i toppen var jeg, men veldig takknemlig! 😀
Du kan lese hele turrapporten her!
Nesten-grunnstøtingen
Det nærmeste jeg har vært en ny grunnstøting siden januar 2014 var da jeg var på Sverigetur med rederinnen i sommer. Vi tok indre led fra Strömstad og da vi kom ut fra Råssøsundet tok jeg som vanlig til styrbord. En kikk på kartet (senere også sjekket med flere andre digitale kart samt papirkart) viste at det skulle være mulig å komme seg sørover ved å ta innsiden av øya Råssö-Lyngholmen ettersom kartet viste at det skulle være tre meters dybde der. På tidligere turer hadde jeg passert øya på utsiden.
Jeg var ekstra forsiktig nettopp fordi det var ukjent område og fordi jeg fremdeles husket grunnstøtingen to år tidligere. Og jeg oppdaget fort at bunnen kom nærmere og nærmere, stoppet båten og sjekket kartet nærmere. Jeg fikk det ikke til å stemme, og da jeg tok båtshaken og traff bunnen med den, skjønte jeg at her var det noe som ikke stemte. Jeg snudde derfor båten for å ta yttersiden av øya, og i det jeg snudde kjente jeg at akterenden hadde landkjenning! Det gikk fint og vi kom oss rundt øya på utsiden istedenfor! Men det ville jo ha vært typisk om jeg gikk på grunn på min første båtferie med rederinnen!
Dette var samtidig en påminnelse om å ikke stole blindt på kartet!
To «humper i veien»
To ganger har jeg hatt det jeg kaller for «humper i veien». Jeg må i begge tilfellene ha vært litt for nær et skvalpeskjær eller noe slikt, men likevel såpass langt fra i betydningen dybde at jeg egentlig ikke gikk på grunn, men kjørte over skjæret uten at jeg kjente noe annet enn et lite støt, akkurat som når du kjører over en hump i veien. Båten fortsatte rett fram uten problemer, og ved inspeksjon av bunnen (som også ble gjort i 2014 og 2016) var det ikke antydning til noe som helst, ikke engang en ripe eller merker i bunnen av båten.
Den første humpen skjedde i 2015 like ved Ytre Vassholmen i Oslofjorden. Der er det merket et lite skjær med en stake og jeg kom antakelig litt for nær da jeg passerte staken. Nok en gang var det snakk om en ørliten uoppmerksomhet fra min side.
Andre gangen jeg merket det var i fjor i Sverige, og nok en gang har det sammenheng med den indre leden som man kan ta fra Strömstad. Der er det grunt flere steder, men en idyllisk rute som jeg likevel anbefaler, spesielt hvis det blåser litt ute i Kosterfjorden. Men et par steder er det svært grunt og man må være forsiktig. Da jeg skulle passere dette stedet for tredje gang i fjor, på vei hjem fra min egen lille høstferie som tok meg ned til Hamburgssund, så kjørte jeg nok en gang over en hump.
Mellom Daftön og Dafter, like før du kommer til en campingplass på østsiden, er det markert et skjær. De øvrige gangene jeg har passert dette har det gått fint, og da har jeg passert det på vestlig side. Denne gangen passerte jeg det på østlig side, og trodde jeg hadde god klaring, men opplevde en solid «hump»… Jeg har ikke fått sjekket bunnen etter denne opplevelsen, men skal gjøre det når båten skal opp nå i vår. Men ror og båt har oppført seg eksemplarisk også etter denne hendelsen.
Jeg skriver om hendelsen i dette innlegget.
Kort oppsummert har jeg altså gått mer eller mindre på grunn både i 2014, 2015 og 2016! 😀 Så da får jeg vel satse på at jeg unngår dette i 2017! Men jeg har på den annen side planer om å besøke nye og ukjente steder også i år, så helt trygg kan man vel aldri være… 🙂
Related Images:
