Når jeg skriver dette ligger jeg i Mandal og ser den berømte rogna i øyekroken på babord side her jeg ligger longside på pir 1. Men da jeg dro ut fra Oksval forrige mandag skulle jeg jo bare tøffe rundt i Vestfold? Så hvordan i all verden havnet jeg her?
Som jeg litt fleipete sa til en jobbkollega på telefon mandag morgen: Sånn kan det gå når man glemmer seg og tar til babord istedenfor til styrbord… 😀
Planen min var jo enkel og grei: Jeg hadde sju dagers ferie og hadde tenkt å oppsøke steder jeg ikke hadde lagt til før. Målet var Vestfold og havner som for eksempel Sandefjord, Helgeroa, Nevlunghavn, Langesund og Brevik, for å nevne noen.
Det gikk til helvete allerede på første etappe…Da havnet jeg i Holmsbu, noe som heller ikke var meningen…men en bekjent av meg sendte meg en melding på Face og lurte på om jeg var hjemme til uka, ettersom han skulle innom Nesodden og satt på endel CD-plater jeg hadde bestilt. Da sa jeg som sant var, at jeg skulle på en liten miniferie med båten.
Så dermed havnet jeg i Holmsbu… for jeg foreslo jo at han kunne komme med dem til meg der, ettersom han bor på Klokkarstua.
Deretter ble det en kort etappe til Horten – som jeg også har vært hos før – og en ny overnatting, før jeg på dag tre endelig endte opp på et ganske øde Verdens Ende på Tjøme – og endelig kunne notere meg for et nytt sted. Nå var jo det meste stengt der, men kanskje jeg prøver restauranten der en annen gang.
Det eneste stedet jeg egentlig hadde planlagt å besøke på denne miniferien – var Stavern. Men da jeg satte avgårde fra Verdens Ende hadde jeg egentlig tenkt meg til Helgeroa. Dog kjørte jeg jo forbi Stavern, og tok en sveip inn i havna for å se om jeg kunne legge til der.
Jeg valgte å ikke gjøre det ettersom alle plassene på flytebrygga var opptatte, og jeg ikke ønsket å legge til på den høye kaia utenfor restauranten – jeg er ikke veldig glad i å klatre opp og ned en høy kai – som blir ekstra kronglete med et protesebein, og de andre plassene som var ledige var der det er bøyefortøyninger akter – en manøver som er omtrent umulig for meg å klare alene med den båten jeg har nå. Hadde det vært slike høye staker kunne jeg kanskje klart det med litt prøving og feiling, men jeg var ikke humør til det.
Så dermed fortsatte jeg ut fra Stavern og skulle da egentlig kjøre innover Langesundbukta og legge meg til i Helgeroa. Det ble altså ikke slik…
Jeg hadde sjekket ut hvordan gjestehavna i Helgeroa så ut, og sett at det stort sett var båsplasser der, og noen få longsideplasser. Siden det hadde begynt å fylles opp av pinsegjester allerede på Verdens Ende, begynte jeg å tenke litt på at det kanskje var best å komme seg til en kjent havn istedenfor å risikere å ikke få plass i en ukjent havn.
Så uten at jeg egentlig tenkte så mye over det, så endte det med et nytt besøk på Valle hos Sjøbua marina. Der var jeg for første gang i fjor. Da kom vi inn i mørke og la oss longside på den første og beste plassen vi kunne finne, og dro videre grytidlig dagen etter.
Av en eller annen grunn la jeg meg på omtrent samme sted denne gangen – på utsiden av en flytebrygge – selv om det var nok av plasser ellers. Vanens makt. Og utrolig, men sant: Da vi la oss der i juni i fjor fungerte ikke strømmen på akkurat denne brygga. Det var lys i strømstolpene, men ikke strøm i kontaktene. Til min store overraskelse – og det er ment i negativ betydning – var det fortsatt ikke kommet strøm der!!! Hvordan er det mulig?
Jaja, jeg ble i alle fall liggende der over natta. Men hvis vedlikeholdet er så sløvt, så frister det ikke med en retur. Det er vel kanskje en grunn til at det alltid er god plass der når de andre gjestehavnene i nærheten er fulle?
På dette tidspunktet – torsdag – hadde forlengst en besnærende tanke begynt å snike seg inn i bakhodet mitt. Mandag (andre pinsedag) skulle jeg ha jobbvakt. Jeg har fortsatt hjemmekontor, og kommer nok til å ha det noen uker til. På denne tiden av året er jeg stort sett mer i båten enn jeg er i leiligheten på land, så hvorfor kan jeg ikke bare fortsette å tøffe rundt og ha jobbvaktene mine fra båten?
Jeg har jo gjort dette flere ganger tidligere, både mens jeg lå i hjemmehavna og ved flere tilfeller i gjestehavna på Oscarsborg. Jeg har et temmelig stabilt mobilt bredbånd i båten og trenger ikke mer enn en fungerende PC for å kunne jobbe – og helst tilgang til strøm for å kunne jobbe en helt økt uten problemer. Og et hjemmekontor er et hjemmekontor – uansett om det er på land eller til vanns! Så derfor tenkte jeg at det ikke gjør noe om jeg har «gjemmekontor» i båten – så lenge jeg gjør jobben min!
Jeg er jo også i en risikogruppe og når jeg jobber fra båten er jeg på en slags måte i en karantene – ikke minst fordi jeg unngår de stappfulle gjestehavnene ved å dra nå og ikke i fellesferien.
Planen holdt imidlertid på å gå i vasken da min bærbare PC – under to år gammel – plutselig sa takk for seg. Det var derfor jeg tok en stopp i Horten – for å kjøpe en ny strømforsyning . men det viste seg å ikke hjelpe. Jeg fikk ordnet meg ny bærbar fra jobben, men en stund var det uvisst hvordan den skulle bli levert, så jeg tenkte på å legge båten i en havn og ta buss eller tog inn til Oslo for å hente PCen og deretter busse tilbake.
Det endte med at PCen ble sendt som pakke med ekspressbussen fra Oslo til Kristiansand lørdag – effektivt og garantert billigere enn Bring (kostet bare 200 kroner) og ikke minst mindre tidkrevende for meg.
Da jeg startet på tur nummer 100 med nybåten fra Valle fredag morgen, var det klart at PCen kunne sendes med bussen, men ikke til hvor og når den skulle sendes.
Men jeg hadde bestemt meg for at nå skal jeg gjøre gjemmekontoret til jobb med ferie! En perfekt kombinasjon!
Jeg tøffet ut fra Valle i ti-tiden fredag morgen og dro gjennom Kreppa i retning Kragerø. Passerte gjennom Portør og funderte på å ta en stopp i Risør, for deretter å fortsette til Grimstad, overnatte der og deretter dra til Kristiansand dagen etter, for deretter å bestille pakken levert med buss søndag.
Men jeg syntes det var litt for lite sikkerhetsmargin i dette opplegget, og så på nett at gjestehavna i Grimstad var i ferd med å fylles opp. Nå var det jo fredag, og jeg regnet med at pinseutfarten ville fylle opp gjestehavnene langs kysten ganske fort.
Jeg bestemte meg derfor for å dra rett til Kristiansand som en slags transportetappe. Der kunne jeg nemlig låne en privat båtplass i Vågsbygd fra en gammel familievenn og båtkollega – en plass jeg fikk låne også i fjor da de var på båtferie i Sverige og Danmark. Og han er borte med båten i hele sommer!
Planen var da å ligge der i pinsen og så fortsette videre etter pinse, da jeg regnet med at det var god plass i gjestehavnene. Planen er da å komme lenger med nybåten enn jeg klarte med snekka for to år siden, altså forbi Farsund. Deretter skal jeg tøffe tilbake i pent tempo og besøke både gamle favoritthavner og forhåpentligvis nye også, inkludert de havnene i Vestfold som jeg opprinnelig planla.
Det betyr å jobbe på morgenen, tøffe videre på ettermiddagen i ikke altfor lange etapper, finne en ny havn for natten, jobbe morgenen etter og deretter kaste loss osv. Finner jeg et sted jeg liker ekstra godt blir jeg gjerne der en dag ekstra. Det er altså den nye planen!
Etter Portør valgte jeg derfor å kjøre strake veien ned til Kristiansand – på «utsiden». Jeg kjørte de fem første timene i overkant av ni knop, og så at det hadde virkning på dieselmåleren… så jeg valgte å toppe tanken på Hasseltangen i Fevik, og at en liten pause på land der før jeg tok siste rest av turen.
Da gikk jeg ned til en marsjfart på rundt sju-åtte knop, og kunne konstatere at dieselmåleren omtrent ikke rørte på seg!
Da jeg nærmet meg Ulvøysund kjørte jeg på innsiden igjen ved Skottevik – der jeg ble forbikjørt av KV Tor – og deretter gjennom Ulvøysund og over Kvåsefjorden før jeg havnet i Auglandsbukta nøyaktig elleve timer etter at jeg dro fra Valle! Jeg tilbakela ganske nøyaktig 75 nautiske mil på den turen.
Interessant nok er det ikke mer enn rundt fem-seks flere mil hvis jeg krysser over fra Sørlandet til Danmark – men det har jeg altså ikke planer om denne gangen! 🙂 Jeg lover!
PCen ble deretter bestilt til busslevering lørdag, og det hele gikk som smurt. Men første jobbvakt ble ikke tatt fra båten i Kristiansand, men fra Mandal.
Søndag sjekket jeg nemlig hvordan ståa var i Mandal, og på webkameret viste det seg at gjestehavna var nærmest tom – i pinsen! Det overrasket meg. Så sjekket jeg webkameraet til gjestehavna i Kristiansand, og der var det også under halvfullt.
Jeg var jo overbevist om at de kom til å være stappfulle, men jeg forstår nå at det nok er noe forskjell fra Østlandet og Sørlandet når det gjelder båtbruk.
Gjestehavnene her sørpå fylles vel hovedsaklig opp av oss østlendinger i den hektiske fellesferien, mens de lokale nok drar til mer ukjente uthavner og favorittplasser enn å legge seg i gjestehavn. I Oslo er det jo omvendt, både Oscarsborg, Holmsbu og Son – for å ta noen eksempler – er stappfulle i helger og høytider, og jeg trodde det var slik her også – men det har jeg altså nå konstatert ikke er tilfelle.
Det betyr sannsynligvis at jeg ikke behøver å stresse med å finne en passende havn fredag, for det vil nok være god plass uansett!
Enden på visa var at jeg bestemte meg for å dra videre fra Kristiansand søndag kveld, og tok en fin etappe innaskjærs til Mandal via både Ny-Hellesund og et par andre krinkelkroker…Her blir jeg antakelig helt til onsdag, jeg vil proviantere litt her i dag og det skal blåse opp litt etter at vakta er over, så derfor tror jeg ikke at jeg drar herfra før etter jobbvakta onsdag ettermiddag.
Forøvrig, overnattingen natt til i dag i Mandal var min overnatting nummer 300 totalt i båt siden jeg ble båteier. Et rundt tall det også! Hittil i år har jeg overnattet i båten 19 ganger, noe som bringer antall overnattinger i nybåten opp i 91, så jeg nærmer meg et rundt tall der også!
Dette ble et veldig langt innlegg, takk for at du leste helt til slutt (håper du gjorde det!). En ny oppdatering følger om et par dager!
PS: Nå tirsdag morgen er jeg eneste gjestebåt på pir 1 – de to andre som lå her i år kveld har dratt i løpet av morgenen.
Related Images:
