Jeg dro fra Bergen uten å ha fått tatt en tur med Beffen. Det er vel nærmest helligbrøde for en båtmann og en turist i Bergen, men været lørdag fristet ikke til så mye sightseeing og søndag måtte jeg bare komme meg av gårde mens jeg hadde anledning.
Men jeg har lest at Beffen tøffer rundt i havnebassenget ut august, og da er det ikke umulig at jeg rekker å få meg en tur med legenden likevel, når jeg har snudd baugen og ytterst motvillig er på vei hjemover.
Søndagen var det noe bedre vær også, selv om jeg som vanlig var treg med å komme meg av gårde. Jeg skulle ha jobbvakt mandag morgen og måtte derfor finne en havn med strøm. Samtidig var det meldt at det skulle komme et voldsomt styrtregn senere i det området jeg skulle dra gjennom såpass mye at politiet hadde gått ut og advart folk. Så det var greit å komme avgårde før det ble skikkelig dårlig vær.
Jeg hadde derfor pekt meg ut en havn som jeg var blitt anbefalt av en båtkollega, en liten, men idyllisk havn som heter Skjerjehamn. Kanskje mest kjent for mange som det stedet den famøse kongestatuen fra Oslo til slutt havnet. Men også en populær havn som nok fort blir full.
Men jeg tenkte at på en søndag ettermiddag/kveld var det kanskje muligheter for å finne seg en plass der. Selv om fellesferien hadde begynt. Jeg har nemlig hørt fra flere at forholdene på Vestlandet ikke er så ille i fellesferien som det er på Østlancet og Sørlandet.
Selv om jeg startet flere timer senere enn planlagt tok jeg meg tid til å ta en liten runde innom Vågen for å se Bryggen fra sjøsiden også. Jeg synes det var flere båter der nå enn når jeg spaserte på landsiden fredag formiddag. Der jeg lå i Marineholmen var det masse plass da jeg dro.
Deretter satte jeg kursen utover Vågen i retning av Knarvik og Nordhordalandsbrua der jeg fulgte småbåtleia forbi Krossneset. Hvis det blir slik at jeg stikker innom Bergen på returen også, så tenker jeg at jeg kan ta den andre leia forbi Knarvik da.
Jeg dro deretter inn ved Alversund og dro på innsiden av Kongsøyra. Da ble jeg litt stresset da jeg så det kom en hurtigbåt (av samme type som de som frekventerer til Vollen og Slemmestad og Lysaker inne i Oslofjorden) i ganske stor fart gjennom Alverstraumen. Det er ganske trangt der, og rutebåten pløyde en del sjø, for å si det slik, men jeg møtte bølgene og la meg raskt bak den.
Da fikk jeg en ny overraskelse, for det viste seg at den ikke var alene, det kom en av samme type ikke langt bak den! For å ikke komme i veien for den og få den i hekken, så måtte jeg trøkke litt på selv for å komme over på styrbord side mot land, og jeg rakk å komme meg på innsiden av en liten holme før den passerte meg. Holmen tok litt av for bølgene fra den, men litt stresset må jeg innrømme at jeg ble, særlig fordi de to båtene brøytet ganske så mye sjø gjennom en trang del av sundet.
Det roet seg litt da jeg passerte Kvamme og kom ut i en ganske så bred fjord – som jeg ikke finner noe navn på – og her måtte jeg for første gang stoppe båten og sette på kalesjetaket da det begynte å regne en skvett. Jeg var tipset om to havner jeg kunne dra inn til hvis været ble for ille, men jeg dro forbi både Feste og Kilstraumen uten å stoppe.
Kalesjetaket gikk av igjen allerede før Feste ettersom det meldte uværet med styrtregn uteble totalt, jeg kunne ikke se en mørk sky uansett hvor jeg snudde meg, så derfor fortsatte jeg over Fennsfjorden – der jeg passerte flere tankskip som lå ankret opp i påvente av å komme inn til Mongstad, og inn mot Ånneland.
En av de hurtigbåtene som hadde passert meg tidligere kom forøvrig også susende på returen, men i litt mer betryggende avstand enn første gang…
Da skjedde det plutselig noe som jeg ikke var forberedt på – kartplotteren slo seg vrang og viste ikke noe kart med dybder eller noe som helst, bare grove riss av det som var land og det som var sjø. Jeg restartet den og prøvde på nytt, men det hjalp ingenting, så jeg måtte ta fra mobilen og navigere etter Gule Siders På Sjøen-app, noe som er langt mindre sikkert og nøyaktig enn en kartplotter.
Men dybdemåleren på plotteren fungerte i alle fall, så med den og mobilen fortsatte jeg til Skjerkehamn, som nå var kort tid unna.
Det tok ikke lang tid før jeg nærmet meg målet og jeg passerte den famøse kongestatuen som kneiset stolt på en høyde og så ut over havet. Som den båtmann kong Olav var, så er det ikke sikkert at han ville syntes det var så ille med den utsikten der…
Men Skjerkehamn viste seg å se ganske så full ut, det var ledige plasser helt på utsiden av flytebrygga, mens alt innenfor så ganske så fullt ut. Hadde jeg hatt en kartplotter som fungerte, så kunne jeg kjørt inn og kikket, men farvannet der så både grunt og litt rotete ut, og det så uansett fullt ut, så jeg droppet det og snudde. Nok en havn jeg noterer for returen.
Jeg hadde fått et par tips til andre havner i nærheten, og jeg hadde fortsatt god tid, så jeg fortsatte til den nærmeste havna, på et sted som het Eivindvik. Jeg var ekstra forsiktig da jeg rundet et par staker, men kom meg greit inn til havna. Men da ble jeg igjen noe usikker…
Det er ikke mange plasser der, men jeg så en ledig plass ytterst på en litt sliten flytebrygge, der enden gikk noe skjevt ned i sjøen. I tillegg kunne jeg ikke se noen strømstolper der, så jeg synes ikke det så veldig fristende ut. Utenfor hotellet var det også en gjestebrygge, som ifølge Havneguiden også tok imot båter. Den så ganske nye og solid ut, og hadde skikkelige strømstolper.
Jeg fant nummeret til hotellet på nettsiden deres, men kom da til en svarer fra Telenor som kunne fortelle at nummeret ikke var i bruk, så kanskje det har gått konken i disse koronatider?
Det som imidlertid avgjorde for meg var det at Ice-routeren for første gang siden jeg fikk den i 2018, sviktet meg. Jeg hadde rett og slett ikke dekning! Jeg slo den av og på, akkurat som kartplotteren, uten at det hjalp. Jeg ble forsåvidt ikke direkte overrasket, fordi Eivindvik ligger godt gjemt bak en stor klump av et fjell – ser ikke helt noen annen måte å beskrive det på…
Så da valgte jeg å fortsette til neste reservehavn, som jeg var veldig usikker på, siden det ikke så ut som om det var veldig mange plasser der uansett.
Og da jeg nærmet meg Dingja ble jeg igjen litt usikker, for på avstand så det litt fullt ut. Men da jeg nærmet meg så jeg at det var en ledig plass i en bås samt på utsiden av flytebrygga. På sistnevnte var det imidlertid ikke noen fortøyningsmuligheter og da jeg så at det var en longsideplass på innsiden, så tok jeg sikte på den.
Det var litt trangt på innsiden, men jeg kom meg greit på plass og fikk også hjelp av en Saga-eier som tok imot tampen for meg.
Så nå ligger jeg på et sted med det litt merkelige navnet Dingja. Det ligger i Gulen kommune og var opprinnelig en del av det gamle Sogn og Fjordane fylke. Dingja ligger rett ved Sognefjorden, som jeg krysser på neste etappe.
Jeg kom altså hit søndag kveld og når jeg skriver dette er det tirsdag kveld, og når du leser dette onsdag morgen. Nå har jeg tre kveldsvakter foran meg, og akkurat nå er jeg ikke helt sikker på om jeg fortsetter videre onsdag eller om jeg blir her en dag til. Det finner du nok ut i neste innlegg, der jeg også vil gå inn på hva som skjedde med kartplotteren…
Related Images:
