Dagen etter at jeg kom tilbake fra dagsturen til Sandefjord, søndag ettermiddag, var det på tide å kaste loss fra Strömstad. Som jeg ganske riktig hadde regnet med, så var havna omtrent tom søndag etter at helgegjestene hadde dratt sin vei.
Vettnet på Nord-Koster vil alltid være i en særstilling hos meg. Årsaken er at det var her jeg havnet på min første båttur til Sverige med den første båten min – en Nidelv 24 snekke – i august 2014.
Siden da har jeg vært her en gang til med snekka, da sammen med de to døtrene mine, og en tredje gang med Tresfjorden høsten 2019. Og nå var det altså et nytt besøk!
Vettnet ligger idyllisk til, og gjestehavna ligger i en havn som også har private båter samt et par aktive fiskebåter. Her er det ingen restauranter som ligger rett ved siden av brygga, slik som i Kostersundet, så her er alt stille og rolig for den som foretrekker det, sånn som jeg gjør. Og når jeg i tillegg uansett foretrekker å dra på båttur – hovedsaklig – utenom hovedsesongen, så er det ekstra stille og rolig her!
Det var også tilfelle på søndagen. Det lå tre andre gjestebåter her da jeg kom, men etter at jeg hadde tatt en rusletur på land, så var de borte, og jeg var eneste overnattingsgjest. I motsetning til Strömstad blir det helt mørkt og helt stille her når sola går ned. Måkeskrik og lysene fra strømstolpene på brygga og fra et par vinduer i husene på land, er det eneste synlige tegn på at det faktisk noe som helst her når mørket senker seg.
Ikke rart at jeg trives!
Oppholdet på Vettnet varte til tirsdag, jeg tok to overnattinger der siden jeg først hadde kommet meg dit. Og merkelig nok ble det nesten en kopi av det jeg foretok meg på øya da jeg var her for første gang i 2014!
På søndagen tok jeg en rusletur nordover til campingplassen og badestranda der, akkurat som jeg gjorde i 2014 og som vi også gjorde i 2016 da jentene var med. Campingplassen åpnet ikke før neste helg, så det var stille og folketomt og jeg satte meg på en benk ved stranda og slappet av litt før returen.
For et par år siden kom jeg tilfeldig over en svensk krimserie på NRK på nett. Den het «Springflo» og jeg kjente meg igjen i den ganske voldsomme åpningssekvensen der en gravid kvinne ble begravd i sanden og druknet når tidevannet kom. For stranden var jo akkurat denne på Nord-Koster, og i flere av episodene i den første sesongen var handlingen til stadighet lagt til Koster. Anbefaler begge sesongene – knallserie. Ikke lenger tilgjengelig på NRK TV på nett, men finnes sikkert på noen strømmetjenester.
Etter denne turen slappet jeg av i båten og nøt stillheten før jeg sovnet etter å ha sett et par episoder av den britiske komiserien «8 out of 9 cats does Countdown». Har funnet en spilleliste på YouTube som viser alle sesongene kronoligisk, så det har blitt en rutine nå å se et par episoder før sengetid. Har nå kommet til sesong 3 fra 2016… Er en humoristisk vri på et slags gameshow som heter «Countdown». Da jeg var i England i fjor vinter droppet jeg en rockekonsert for å gå på et forestilling med dommeren Susie Dent – noe som var en fortreffelig opplevelse! Har også kjøpt tre bøker av henne. Hun er utdannet som leksikograf og arbeider med ordbøker og leksikon, og vet utrolig mye om ord og opprinnelsen til ord.
Min favoritt må være denne:
Trumperiness: a term from the 1800s for mere trifles and trickeries – showy things that actually have no value whatsoever.
— Susie Dent (@susie_dent) March 2, 2016
Men nå klarte jeg faktisk å komme med to avsporinger på rad! Det må vel være ny rekord? 😀
Tilbake til det jeg egentlig skal skrive om! Da jeg sto opp på mandagen hadde jeg egentlig tenkt å dra videre, men det var jo såpass avslappet og koselig der jeg lå at jeg valgte å ta en natt til. Jeg hadde det ikke travelt, så hvorfor stresse av gårde? Så dermed ble jeg der til tirsdag, og fikk tatt meg en tur til, nemlig opptil de to fyrene som står på en bergknaus som heter Högen.
Jeg tok den turen på mitt første besøk i 2014, da gikk jeg med to ekte ben, ikke protese som nå, men jeg hadde lyst til å prøve meg. Jeg er jo i en helt annen form nå etter at den vonde tåa mi ble fjernet i fjor, som jeg jo skrev om da jeg vandret rundt i Strömstad på en lengre tur uten å ha med meg krykke og uten å få vondt hverken i føtter eller rygg.
Så jeg tenkte at jeg nok skulle klare turen opp til fyrene også denne gangen! Men siden jeg husket at det var ganske bratt der, så ble det til at jeg tok med meg en krykke. Siden jeg har en fot av plast på høyresiden og kun har tre små tær igjen på venstre, så er balansen min ikke helt på topp, og da er en krykke god å ha når jeg trenge å støtte meg litt i kupert terreng.
Og ganske riktig, det ble god bruk for krykka både på veien opp og på veien ned. Første to tredeler av turen går på en grusvei, så da klarte jeg meg fint uten, men så må man krysse et jorde, og i enden av den begynner stigningen i kupert terreng. Det er laget en slags trapp av steiner flere steder, men ikke noe rekkverk å holde seg i, så jeg tror jeg kunne ha fått litt problemer enkelte steder hvis jeg ikke hadde tatt med meg krykka.
De to fyrene er fra 1849 og det var egentlig Norge som foreslo at det ble satt opp fyr her. Det svenske kystverket var positive, men mente at det var nordmennene som måtte betale. Det endte med at det ble Sverige likevel i praksis, siden vi var i union med dem da fyrene ble bygget. De fikk dog en relativt kort levetid ettersom det ble bygget nytt fur på Ursholmen senere på 1800-tallet.
For noen år siden ble fyrene restaurert av en forening, og ett av dem er satt i drift igjen.
Tirsdag morgen var det avreise, og jeg var ennå ikke helt sikker på om jeg skulle prøve meg på en øy i Syd-Koster eller dra over igjen til Norge. På en innskytelse, omtrent to sekunder før jeg kastet loss, bestemte jeg meg for det siste, og fant ut at jeg skulle ta en liten omvei og besøke en by der jeg ennå ikke hadde vært med Tresfjorden, nemlig Halden!
Turen over fra Koster og gjennom Sekken gikk i utmerket vær. Det hadde kommet et par små og forsiktige regnskyll før jeg dro fra Vettnet, men nå letnet det opp, og Sekken kunne bare by på noen late dønninger som kom fra akter, så jeg koste meg i bedagelig tempo den lille omveien inn til Halden. Jeg holdt meg vel omtrent på svensk side av både Sekken og Ringdalsfjorden på vei inn til Halden.
Jeg valgte å ikke dra inn til gjestehavna med en gang, men dro videre inn i Iddefjorden for å få et lite gjensyn fra sjøsiden med Bakke, der jeg hadde min opptrening etter hovedamputasjonen i 2015. Var jo litt rart å se stedet igjen etter seks år. Sist jeg var der besøkte jeg den daværende rederinnen, som hadde et lite opphold der, og hun ble med i snekka og vi slo oss med som følgebåt til en gjeng fra Bakke som var på kanotur.
Jeg fikk jo lyst til å gå på land og stikk innom for å si hei, men på kvelden er det jo ikke så mange som er på jobb som det er på dagtid, samt at de nok helst vil ha litt beskjed på forhånd. I tillegg vet jeg jo ikke hvor mange som fortsatt jobber der av de som jobbet der i 2015, og om de ville huske meg.
Så jeg tok returen tilbake gjennom fjorden og inn til Halden. Der var det bare tre andre gjestebåter, en med dansk flagg. Fikk hjelp til fortøyning og ble kjent igjen av en som hadde båt i Moss. Han mente han hadde sett meg der flere ganger, noe som jo kan stemme!
I Halden ble jeg også liggende i to døgn, noe som heller ikke var meningen, men det kan jeg skrive om neste gang! Jeg er allerede på plass et annet sted, noe jeg også skal skrive om til uka. Ha en god helg, nå er det festival på meg denne helga – We Låve Rock 2023!
Related Images:
