Det er blitt mandag og årets hovedbåtferie er forlengst i full gang. Faktisk har det vært så mye ferie at jeg ikke har fått skrevet noe her i bloggen ennå! Men her kommer i alle fall første innlegg…
Starten gikk (nesten) som planlagt forrige søndag. Opprinnelig var planen å ta en forsiktig førsteetappe søndag etter at jeg hadde sovet ut etter siste nattevaktsuka, men været gjorde at det ble en endring av planene. Dermed ble det tur rett til Fredrikstad non-stop istedenfor.
Jeg plukket opp mannskapet mitt på selve Nesoddtangen brygge. Det bestod av eldstedatter Sunniva og mora hennes. De skulle dele akterlugaren mens jeg ordnet meg til i forkabinen. Selv om sistnevnte er langt fra klar ennå, og det fortsatt gjenstår litt arbeid med vindusluka forut for å få den tett, så er det fullt mulig å sove der.
Været var ikke det beste, men heller ikke det verste. Sjøen, særlig med tanke på mine passasjerer, var helt fin, men sola manglet mesteparten av turen, som stort sett bød på skyer og regnskurer. Men helt greit båtvær.
Mora til ungene har vært med på noen turer innerst i Oslofjorden, og i 2021 var hun og Victoria passasjerer fra Grimstad (med en omvei inn og ut av Reddalskanalen) og til Arendal, Tvedestrand, Risør, Stavern, Langesund og Skien. Men helt ut av Oslofjorden har hun ikke vært, og heller ikke til Sverige.
Da vi passerte Moss gjennom Mossesundet og kanalen, ble vi anropt over VHF-en av båtkollega Trond. Opprinnelig var det jo planen at vi skulle stoppe og overnatte i Moss og låne båtplassen hans, men som sagt, på grunn av værvarselet ombestemte vi oss og dro rett til Fredrikstad. Trond kalte oss opp og ønsket oss god tur videre.
Resten av etappen forløp helt uten noen problemer, såpass fint var det utpå at vi valgte å dra videre mot Strømtangen fyr på utsiden av Hankø, og ikke ta indre lei. Heller ikke da vi snudde inn mot Fredrikstad ved Strømtangen var det noe bølger å snakke om.
Vi ankom Fredrikstad omtrent da det begynte å mørkne, og siden vi ankom et døgn tidligere enn opprinnelig planlagt, så kunne vi ikke legge oss til ved siden av båtkollega Eriks båt, men la oss i gjestehavna på Værste. Da må jeg innrømme at jeg fikk et lite sjokk. Sist jeg lå i gjestehavna her – i 2021 – betalte jeg 250 kroner. Nå var prisen 450 kroner!
En viss prisøkning siden 2021 hadde jeg regnet med, men 450 kroner??? Det er vanvittig og gjør at jeg i framtiden kommer til å droppe Fredrikstad hvis jeg ikke kan låne en privat plass. Med et serviceanlegg bestående av et par gule containere som deles med bobilgjester, så er prisen hårreisende. Det gjør, så vidt jeg kan se, Fredrikstad til landets nest dyreste gjestehavn, bare slått av Aker Brygge.
Dette er bare rå utnyttelse av båtfolket. Og jeg som bare har en 29-foter – jeg tør ikke tenke på hva folk som har større båt med punge ut for å ligge her!
Vi ble liggende til dagen etter, da vi dro noen få meter lenger opp i elva og la oss på siden av båtkollega Erik. Det ble en liten prat før jeg og mannskapet tok en tur rundt i byen. Jeg er jo vant til å traske langs elva og kikke litt på båtene – men mannskapet ville det annerledes og gikk et par gater lenger opp fra elva for så å snu seg innover mot sentrum.
Dermed fikk jo også jeg tittet litt rundt og sett litt av Fredrikstad som jeg ikke hadde fått med meg før! Vi tok en kaffepause på Backfikan. De hadde kun vanlig traktekaffe (som var bra nok for meg), men bakverket var av en annen verden! Nå husker jeg ikke hva de andre tok, men selv falt jeg for en «Cinnamon Roll» med kjekssmuler og kremosttopping! Veldig søt, og det var bra, for hvis ikke hadde jeg sittet der ennå og gomlet i meg den bollen! Knallgod og alene grunn til å flytte til Fredrikstad!
Jentene dro deretter på kino for å se «Barbie» – noe jeg sto over. Gikk en liten omvei på vei tilbake til båten for å finne ut hvilke av de to byfergestoppene som lå nærmest båten – ettersom vi vurderte å bli i Fredrikstad et ekstra døgn på grunn av været – og derfor planla å ta en tur over til Gamlebyen. Jeg fant vel ut at det var hipp som happ hvor vi tok ferga fra, og gikk tilbake til båten.
Der fikk jeg nok en god samtale med Erik mens mannskapet satt på kino. Vel tilbake fra kinoen stakk Sunniva ut for å møte en hun gikk på folkehøgskole med, og deretter tørnet vi inn.
Dagen etter ble det bestemt ganske tidlig at vi dro videre til Strömstad. Det hadde nemlig åpnet seg et lite værvindu på formiddagen der vi kunne fint rekke fram til Strömstad, og dermed ble det avgang. Med et mannskap på to gikk det som en lek å kaste loss selv med verten slumrende om bord i sin egen båt.
Meningen var å toppe tanken med diesel fra lekteren i elva, men på grunn av den sterke strømmen måtte jeg gi opp. Jeg må bare innrømme at dette med å manøvrere og legge til i sterk strøm og vind ikke er min sterkeste side! Eller knuter!
Uten å bruke det som unnskyldning synes jeg at strømmen var mye sterkere enn forrige gang jeg tanket her, noe jeg tror kom av den kraftige nedbøren. Vannstanden var også mye høyere enn jeg har sett før, og ut fra Øra fikk vi omtrent 3 knops medvind – så jeg vil tro det kan skyldes mye vann fra Glomma lenger opp?
Jeg tenkte uansett at det var lettere å tanke på Edholmen, som har en vanlig flytebrygge og noe roligere forhold, så vi valgte å stikke innom dit. Men da fikk vi en ny overraskelse: Hele anlegget var dødt, ingenting virket, så dermed ble det ikke tanking der heller! Irriterende!
Nå var det ingen krise, vi skulle ikke så langt ned i Sverige, bare til Fjällbacka og tilbake, så vi hadde nok drivstoff. Men jeg liker jo å være på den sikre siden og vil helst unngå å tanke i Sverige, som ligger på samme prisnivå som skurkene hos Heitmann i Drøbak, som alltid ligger 5-6-7-8-9 kroner over alle andre havner per liter diesel.
Så dermed ble det en grei seilas videre til Strömstad, over Sekken som var ganske i godlune, og fikk lagt oss på en fin plass i ytre havn ved Skurve.
Sunniva har ikke vært i Strömstad siden 2019, og moren hennes har aldri vært lenger ned i byen enn Systembolaget ved Coopen, og visste ikke en gang at Strömstad var en havneby! Men nå vet hun det!
Fortsettelse følger!