I april kunne jeg feire ti år som enbeint skipper. Et lite jubileum jeg helt glemte. Før helgen var det også nøyaktig seks år siden jeg skaffet meg Tresfjorden, og onsdag som var nøyaktig ti år siden jeg kom hjem fra Ahus etter amputasjonen.
Tiden går litt for fort synes jeg …
10. april var det ti år siden jeg måtte amputere under kneet på høyre bein. Det er ikke første gang jeg har glemt den datoen, så jeg tenker egentlig ikke så mye over det til daglig. Men tiårsjubileet burde jeg vel egentlig ha husket, selv om jeg ikke kom på det før i forrige uke …
I tillegg til hovedamputasjonen måtte legene foreta et nytt inngrep ti dager senere, den 20. april. Årsaken var at jeg hadde voldsomt store smerter fordi såret var sydd for stramt til. I tillegg gikk det infeksjon i såret, så de måtte åpne hele greia på nytt, fjerne infisert kjøtt og sy på nytt, noe mindre strammere enn første gang.
Da gikk alt så mye bedre, og ti dager senere var jeg faktisk utskrevet og på plass hjemme i egen stue, dog uten protese, men med rullestol!
Etter en uke hjemme, og et mislykket forsøk på å komme meg ut på båttur, så havnet jeg på Bakke rehabiliteringssenter utenfor Halden, der jeg til slutt tilbrakte totalt fire måneder i to omganger, men det er en helt annen historie!
Det jeg imidlertid gjerne skriver noe om er hvor viktig båten var for at jeg skulle komme meg tilbake – ikke bare til båtlivet – men også til samfunnet, til jobben, til å mestre hverdagen som amputert.
Jeg hadde tidlig klart for meg at det jeg ville var å fortsette som før. Det var aldri snakk om å uføretrygde meg (som en sosionom på Ahus kom for å fortelle meg om allerede før amputasjonen var gjennomført …), men at jeg skulle tilbake i full jobb. Jeg var også helt klar, både overfor andre og for meg selv, at når jeg kom tilbake på jobb skulle jeg komme gående, ikke i rullestol!
Jeg skulle også tilbake til båtlivet – det var aldri snakk om at jeg skulle selge båten og gi opp det som jeg så vidt hadde fått smaken på, og som ga meg så mye glede. Jeg var mer usikker på hvordan det ville bli å spille trommer, men jeg har tilpasset meg det også. Det er andre grunner enn amputasjonen som er årsaken til at jeg har spilt lite de siste årene.
I løpet av min tid på Bakke så jeg jo at mange slet med det å være amputert. Jeg så folk som var mye yngre enn meg som ga opp nesten før de hadde begynt, og fant seg til rette med å sitte i en rullestol, men det var aldri tankegangen min. Jeg ville ha min mobilitet tilbake, og det var det. Jeg ble riktignok en kløpper på rullestol etter hvert, og skremte vel flere av mine medpasienter opptil flere ganger der jeg kom rullende i stor fart i korridorene på Bakke med sykkelhansker på hendene for å få bedre grep og større fart! 😀
Det betyr ikke at jeg på noen måte kritiserer de som sitter i rullestol. Flere klarte rett og slett ikke å tilvenne seg det å bruke en protese, mens andre av medisinske årsaker ikke egentlig hadde et valg. Men jeg så også eksempler på de som rett og slett ikke hadde innstillingen til å klare det, og som ga opp. I noen tilfeller kanskje for lett? Men jeg vet ikke hva som foregikk i hodene deres og hva de ellers slet med, så jeg er ikke i den situasjonen at jeg kan dømme noen, og ønsker uansett ikke å gjøre noe slikt.
Men jeg konstaterte i alle fall at flere ga opp og falt fra underveis. Fysioterapeutene kjørte oss knallhardt, og treningsøktene var tøffe. Jeg var noen ganger så sliten at jeg var i ferd med å gi opp selv, men jeg beit tenna sammen og fortsatte for å fullføre øvelsene. Jeg fikk senere skryt for det fra hovedfysioterapeuten. Hun så at jeg slet, men så også at jeg ikke ga opp.
Og jeg mener fortsatt at mye av grunnen til at det har gått bra ligger i hodet, i innstillingen. Jeg var innstilt på å gå igjen og ikke la mitt handikap være i veien for hverken å jobbe, å spille trommer eller å ha et aktivt båtliv! Jeg tok også i bruk en god del galgenhumor, som jeg fortsatt viderefører med et lite utvalg av T-skjorter som jeg i alle fall selv synes er morsomme og som henspiller på at jeg er amputert!
Etter 735 båtturer som enbeint skipper kan jeg konstatere at det gikk greit! Jeg har faktisk kun 197 båtturer bak meg som tobeint! 😀 Og jeg er i full jobb og spiller fremdeles trommer (om enn ikke så mye og ofte som jeg ønsker). Og båtlivet gir meg like mye glede, avkobling, inspirasjon og motivasjon som det ga meg før jeg ble amputert og under rehabiliteringsprosessen.
Det tok jo nærmest halvannen måned på Bakke før jeg endelig fikk min første protese, men derfra og ut har det jo stort sett bare gått en vei, dog med en del tilbakeslag underveis som har ført til stadig færre tær igjen på venstrefoten – i skrivende stund kun lilletåa og den midterste tåa!
Den største utfordringen har dog vært båtlivet. Ja, det går fint og jeg setter vanvittig stor pris på det, men det er nettopp når det gjelder båten at jeg har støtt på de største problemene som amputert. Eller utfordringer er vel et mer dekkende ord.
Hovedutfordringen er den dårlige balansen jeg har fått med stadig færre tær på venstrefoten, eller hovedsakelig den manglende stortåa. Å mangle stortåa har vært en større utfordring for meg enn å miste høyrebeinet. Det siste tenker jeg egentlig ikke så mye på, men den manglende stortåa er noe helt annet!
Det gir seg nemlig utslag i en veldig dårlig balanse, noe som ikke er spesielt fordelaktig når man skal gå på en litt gyngende utrigger. Noen ganger må jeg ta med meg en krykke for å ikke falle i sjøen, andre ganger må jeg holde meg fast i båten.
Det betyr også at ofte når jeg fortøyer i en bås må jeg legge båten litt lenger mot brygga enn vanlig, litt avhengig av hva slags type utrigger det er. Så jeg putter gjerne en fenderstep foran baugen for å hindre at baugen slår inn i brygga. Ligger båten for langt ut i båsen får jeg nemlig fort problemer med å komme meg om bord hvis det for eksempel blåser slik at utriggeren er ustabil og det er litt for langt til baugen på båten slik at jeg har noe å holde i før jeg mister balansen. Og dette skjer også uavhengig av om jeg har med meg krykke eller ikke. De første skrittene er de vanskeligste hvis jeg ikke har noe sted å ta meg for.
Dette betyr også at det er tilnærmet umulig for meg å fortøye i båser der utriggerne skråner oppover mot brygga. Jeg måtte gi opp forsøket på å fylle diesel i Hommersåk ettersom det var ganske bratte utriggere opp mot kaikanten og det i tillegg var et trinn ned fra kaikanten til selve utriggeren. Det var nok!
Jeg klarte meg med nød og neppe å komme meg i land, men jeg hadde store problemer med å komme meg tilbake igjen, og jeg forsto allerede før jeg forsøkte at hvis jeg i tillegg til krykka skulle ha en drivstoffslange å bale med, så var det 95 prosents sjanse for at jeg kom til å havne i vannet!
Jeg lå fem dager i gjestehavna i Børeviga i Stavanger på samme turen der jeg måtte gi opp å fylle diesel. Der var utriggerne vannrette, men det var et høyt trinn opp til kaia fra utriggeren, og det var nok til å gi meg problemer! En av de første dagene jeg lå der måtte jeg be en forbipasserende om hjelp til å komme meg tilbake til båten, men på den fjerde og femte dagen hadde jeg fått såpass rutine at jeg fulgte et fast mønster …
Ja, det er en flytebrygge der hvor man kan legge til langsides, men jeg var der såpass sent på året at landgangen på flytebrygga var fjernet, så da kunne jeg ikke bruke den!
Av samme grunn kan jeg heller ikke fortøye i båsene i gjestehavna på Tjuvholmen i Oslo eller i tilsvarende båser i Drøbak gjestehavn (som uansett er en gjestehavn jeg prøver å unngå). Der er utriggerne for bratte – spesielt på Tjuvholmen.
Båser uten gangbare utriggere er heller ingen stor favoritt hos meg. Jeg har prøvd det, men unngår det helst. Det gir særlig problemer fordi jeg i 95 prosent av tilfellene er alene om bord, og det blir derfor en liten fortøyningsutfordring … I slike tilfeller må jeg også ha ute fenderstepen i baugen fordi jeg er nødt til å fortøye nærmere brygga enn vanlig.
Jeg er nemlig ikke i stand til å hoppe fra båten og i land, eller omvendt! Og det er en utfordring hvis båten ligger for langt ut. Jeg kan bruke krykka til å dra båten nærmere slik at jeg kommer meg til og fra, men det er ingen ideell løsning!
Utfordringen med å være alene om bord og noe mindre mobil gjør det også vanskelig å fortøye med anker ut akter eller i bøye/stake. Jeg har prøvd det siste, men da hadde jeg mannskap som fikk tauet i bøyen mens jeg kom meg fram i baugen.
Alt dette er ting som nok andre båtfolk ikke tenker så mye over, og hovedårsaken til at jeg helst legger til langsides der det er mulig.
Men dette er da også de eneste gjentakende problemene/utfordringene jeg har som amputert skipper, og noen av dem er heller ikke 100 prosent på grunn av at jeg er amputert, men også fordi jeg er alene om bord. Men å være amputert gjør det ikke akkurat lettere!
Jeg må jo tenke litt ekstra på sikkerheten med denne kombinasjonen, så om vinteren for eksempel, så er det sjelden jeg går i land, jeg bare tøffer litt rundt. Hvis jeg har lyst til å legge til noe sted og er alene, så sjekker jeg alltid grundig hvordan det ser ut på brygga der jeg skal legge til. Er det mye is og snø, så dropper jeg det stort sett, for med en protesefot har jeg ikke noe som helst følelse av hvordan underlaget er, og blir raskt som en Bambi på isen.
Er det mye is og snø på brygga i hjemmehavna hender det også at jeg ikke tar sjansen på å gå ut på brygga og sjekke hvordan det ser ut med båten (som jo ligger i boblehavn om vinteren), og har måttet droppe flere turer på grunn av det. Er det mye snø på utriggeren tar jeg heller ikke sjansen på å gå ut på den, og hvis det ikke ligger noen båt i båsen ved siden av – som det gjerne ikke gjør om vinteren – så tar jeg heller ikke sjanse på å begynne å måke – da får jeg bare brukt en hånd til å måke og må benytte den andre til enten å holde ei krykke eller holde meg fast til båten!
Så må det også sies at i løpet av hovedsesongen så får jeg jo mer og mer erfaring og rutine med å gå på utriggeren. Det har allerede skjedd nå i år. Når jeg tok de første turene i februar og mars var jeg den sedvanlige usikre kløna, men etter å ha fått noen turer under beltet i løpet av april, så går jeg nå ganske lett ut på utriggeren uten å bruke krykka!
Siste fredagen i april, den 25, var det også nøyaktig seks år siden jeg skaffet meg Tresfjorden. Den ble dog ikke hentet før noen dager senere, men jeg har kost meg gløgg i hjel med denne båten, og fått 421 fantastiske turer med den! Håper det blir minst like mange framover!
Egentlig hadde jeg i år et hårete mål om å kanskje runde 1000 turer totalt med de to båtene mine, men ettersom jeg nå får færre turer på sjøen enn jeg trodde – på grunn av endret turnus og færre fridager – så tviler jeg litt på at jeg får gjort det. Jeg har 68 turer igjen, og i en normalsesong skulle det vært oppnåelig, men vi får se!
Jeg drar jo ikke ut på tur bare for statistikkens skyld, men fordi jeg har lyst og anledning!
Related Images:
Kommentarer