Endelig på Sørlandet – men ikke uten trøbbel!

I skrivende stund er jeg endelig på Sørlandet. Havna er Risør, en koselig by som jeg liker godt. Men turen hit foregikk ikke uten problemer.

Jeg begynte på etappen torsdag morgen, kastet loss rett etter klokka åtte på morgenkvisten. Tøffet bedagelig gjennom Vesterelva, stoppet ved Værste for å fylle diesel, ikke helt uten problemer på grunn av sterk strøm og høy kaikant, men jeg klart etter mye om og men å få fortøyd.

Fylte diesel og fortsatte ut elva for å dra ut mot Lera og Strømtangen for å krysse Oslofjorden over derfra.

Jeg skulle vel egentlig ha lagt merke til det før, men det var først da alarmen kom at jeg hoppet i stolen og så at temperaturmåleren gikk amok! Stoppet motoren umiddelbart og lurte på hva f … jeg skulle gjøre nå. Tok en telefon til båtkollega Erik og forklarte situasjonen, og løsningen ble å tøffe svært forsiktig mot nærmeste brygge, fortsatt med alarmen pipende.

Jeg la meg til ved en betong flytebrygge like ved siden fergeleiet på Gressvik, åpnet motorromslukene og kjente umiddelbart en varme strømme mot meg som absolutt ikke var normalt!

Det var tydelig at motoren ikke fikk kjøling, og etter å ha luftet problemet på båtforumet strømmet forslagene på problemet inn: Feil med varmeveksler/termostat, ødelagt impeller, tilstopping av kjølevannsinntaket.

Mens jeg satt der og vurderte hva jeg skulle gjøre kom det en beboer (kanskje medlem i borettslagets styre, jeg vet ikke, for han presenterte seg ikke), og påpekte at det sto veldig tydelig på brygga at det var fortøyning forbudt der. Det var jeg fullstendig klar over, hadde jo sett de tydelige skiltene, men i dette tilfellet hadde jeg jo søkt nødhavn på grunn av motorproblemer, noe jeg forsøkte å forklare uten at det lot til at han forsto hva det innebar.

Han mente jeg kunne dra videre og legge meg til brygga ved marinaen noen meter bort, men jeg ville ikke risikere å ødelegge motoren og forklarte at jeg var i gang med å få hjelp og at jeg ikke ville ligge der lenge, uten at det gjorde noe inntrykk på ham. Han sa at brygga ikke var dimensjonert for slike båter som meg, noe jeg visste ikke var sant. Jeg lå ved en solid betong flytebrygge, ikke en vaklevoren trebrygge …

Men uansett, et av de siste forslagene til hva som kunne være galt kom fra båtkollega Thomas, han lurte på om sjøvannsfilteret var ordentlig tett og ba meg sjekke om det kom inn vann der. Hvis det ikke var tett ville det bare komme luft inn, og da ville motoren ikke få nok vann til avkjøling! Jeg hadde jo tatt ut filteret og renset det (det vil si, det var Thomas som løsnet det for meg siden det var så fastskrudd at jeg ikke klarte det selv).

Jeg startet motoren og så etter, og ganske riktig, det kom ikke særlig med vann inn! Jeg bruker alltid å sjekke om det kommer vann ut fra eksosutløpet når jeg starter motoren, og det gjorde jeg også før avgang, men jeg husket at jeg hadde tenkt at det var mindre vann enn vanlig som kom ut. Nå vet jeg hvorfor – og jeg skulle ha reagert da, noe jeg altså ikke gjorde.

Jeg fikk åpnet filteret og skrudd det fast igjen – måtte gjøre det et par ganger – og endelig begynte det å strømme inn vann slik det skulle, og mengden vann som kom ut fra eksosutløpet var av den vanlige mengden, altså var løsningen på problemet funnet, og jeg har lært nok en ting!

Lettet kastet jeg loss fra Gressvik, rundt fire timer forsinket, og kom meg ut fra Fredrikstad og passerte Strømtangen.

Siden jeg nå var såpass forsinket tenkte jeg at Stavern ville være et passende mål for etappen, og jeg startet fjordkryssingen med tanke på å dra på utsiden av Tjøme og Hvasser for å ta inn noe av den tapte tiden. Men forsinkelsen førte jo også til at jeg møtte et litt annet vær enn jeg hadde tenkt, og under halvveis over Oslofjorden fant jeg ut at det var såpass ubehagelig at jeg ikke orket mer, og valgte å endre kurs og dra inn mot Vrengensundet.

Dog dro jeg ikke gjennom sundet, men kom meg litt mer i ly for bølgene som kom sidelengs, og valgte å dra gjennom Sandøsund og forbi Krukehavn og deretter forbi Verdens Ende. Værmeldingen viste nemlig at vinden skulle avta igjen utover ettermiddagen, og jeg satset på at det ville klaffe med når jeg skulle krysse Tønsbergfjorden.

Min antakelse viste seg å være ganske riktig, og jeg kom meg uten problemer fram til Stavern, med mindre og mindre sjø mens jeg tøffet av gårde.

Som sagt hadde jeg tenkt at Stavern skulle være endestasjonen på etappen, men samtidig så jeg at det skulle blåse kraftig opp både på fredag og lørdag, i tillegg til at det tidligere var utstedt farevarsel om styrtregn. Værmeldingen hadde også endret seg i løpet av dagen, fra at uværet skulle komme på ettermiddagen til at det begynte allerede fredag morgen.

Jeg ombestemte meg derfor, og dro forbi Stavern og over de beryktede Rakkebåene. Jeg resonnerte meg fram til at det var like greit å få den strekningen unnagjort mens det fremdeles var fint vær, for vinden løyet mer og mer i løpet av ettermiddagen torsdag.

Fremdeles hadde jeg ikke bestemt meg for hvor etappen skulle ende opp. Hovedpoenget mitt var å bare komme meg over Langesundsfjorden. Så jeg vurderte både Jomfruland, Valle og kanskje til og med Portør. Sistnevnte valgte jeg ganske raskt bort ettersom vindretningen på det kommende uværet ikke var gunstig. Jeg ønsket også å ligge et sted der det var mulig å proviantere, siden jeg kom til å ligge der i alle fall et par dager.

Da falt Jomfruland bort også, og selv om jeg er svak for tacobaguettene til Spar på Valle, så fant jeg ut at jeg heller skulle prøve å komme meg til Risør. Da ville jeg endelig ha kommet meg til Sørlandet, og vindmessig ville jeg ligge godt i ly for uværet hvis det var ledig plass på steinbrygga der. Egentlig hadde jo jeg tenkt å legge meg på en av øyene utenfor Risør når jeg først kom dit, men på grunn av været valgte jeg gjestehavna.

Dermed dro jeg på utsiden av Jomfruland denne gangen, bare andre gang jeg gjør det, for å spare tid og forhåpentligvis komme meg i havn før det ble altfor mørkt.

Men slik gikk det ikke. Men det skriver jeg ikke om før i neste innlegg om et par dager!

Related Images: